påkallelser, bønner, forbønner og takk: Paulus bruker her flere ord med lignende betydning for å få fram hvor viktig det er å be. (Se studienote til Flp 4:6.) Ordet «forbønner» sikter til det å be til Gud til fordel for andre. I Bibelen finner man flere eksempler på slike forbønner. Moses gikk for eksempel i forbønn for Mirjam og for Israels folk. (4Mo 12:10–13; 21:7) I De kristne greske skrifter blir Guds tjenere i tråd med det oppfordret til å be for andre. (2Kt 1:11; 2Te 3:1; He 13:18, 19; Jak 5:14–18) Når det gjelder «takk», oppfordret Paulus gjentatte ganger de kristne til å takke Gud i bønn. – 2Kt 4:15; Kol 2:7; 4:2.

alle som er i høye stillinger: Eller: «alle som har stor myndighet». Dette uttrykket sikter til forskjellige myndigheter og embetsmenn. (Se studienote til Ro 13:1.) Ordet konger i dette verset sikter til både lokale herskere og den romerske keiseren. På den tiden da Paulus skrev til Timoteus (cirka år 61–64 evt.), var det Nero som var keiser. Han regjerte fra år 54 til 68 evt.

så vi kan fortsette å leve et stille og fredelig liv: Her oppgir Paulus en grunn til at de kristne bør be for dem som er i høye stillinger. Gud kan besvare slike bønner ved å sørge for at myndighetene lar de kristne få fortsette å tjene ham uten å bli forfulgt og leve et fredelig liv «med fullstendig gudhengivenhet og oppriktighet». (Se også Jer 29:7.) De kristne kan dermed få større frihet til å fortsette å forkynne, et arbeid som gjør det mulig for «alle slags mennesker» å bli frelst. (1Ti 2:4) De kristne i Efesos, der Timoteus tjente på den tiden, må ha vært klar over at personer i høye stillinger kunne ha innvirkning på den kristne tjeneste. Da for eksempel Paulus var på sin tredje misjonsreise noen år tidligere (cirka år 52–56), fikk en myndighetsperson roet ned en pøbelflokk som var imot den forkynnelsen Paulus og medarbeiderne hans utførte. (Apg 19:23–41) Men uansett hva verdslige herskere måtte gjøre, ber de kristne om at Gud må hjelpe dem til å fortsette å forkynne. – Apg 4:23–31.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

alle slags mennesker: Det greske uttrykket som er brukt her, kan mer bokstavelig oversettes med «alle mennesker», men gjengivelsen «alle slags mennesker» er på sin plass på grunn av sammenhengen. (Les om andre eksempler i studienoter til Joh 12:32; Apg 2:17.) Gud vil at alle mennesker «skal nå fram til anger» (2Pe 3:9), så han gjør ikke forskjell på folk, men gir alle muligheten til å bli frelst, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, økonomiske midler og sosial status. (Mt 28:19, 20; Apg 10:34, 35; 17:30) Men Bibelen viser tydelig at mange vil avvise Gud og ikke kommer til å bli frelst. (Mt 7:13, 21; Joh 3:16, 36; 2Te 1:9) Gjengivelsen «alle slags mennesker» er altså i harmoni med disse versene. Det er også på sin plass å bruke en slik gjengivelse i versene foran, der Paulus oppfordrer trosfellene sine til å be «i forbindelse med alle slags mennesker, også konger og alle som er i høye stillinger». – 1Ti 2:1, 2.

bli frelst: Bibelskribenter bruker noen ganger de hebraiske og de greske ordene for «frelse» om det å bli reddet ut av eller overleve en farlig situasjon. (2Mo 14:13, 14; Apg 27:20) Men ofte sikter disse ordene til det å bli utfridd av synd. (Mt 1:21) Siden død er en følge av synd, har de som blir frelst fra synd, håp om å leve evig. – Joh 3:16, 17; se studienote til 1Ti 1:1.

få nøyaktig kunnskap: Gud vil at mennesker i størst mulig grad skal få nøyaktig kunnskap om ham og hans hensikter. – Les om det greske ordet som her er oversatt med «nøyaktig kunnskap», i studienoter til Ro 10:2; Ef 4:13.

mellommann: Ordet «mellommann» sikter til Jesu juridiske rolle i forbindelse med den nye pakt. I He 9:15 blir Jesus kalt «mellommann for en ny pakt». (Se Ordforklaringer: «Mellommann» og studienote til Ga 3:19.) Jesus «ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle», noe som la grunnlaget for at menn og kvinner uansett bakgrunn kunne bli tatt inn i den nye pakt. (1Ti 2:6) Dette er en pakt mellom Gud og de 144 000 åndssalvede kristne. – Lu 22:20; He 8:6, 10–13; Åp 7:4–8.

ga seg selv som en tilsvarende løsepenge: Det greske ordet som er oversatt med «tilsvarende løsepenge», er antịlytron, som består av to deler: antị «i stedet for; tilsvarende; motsvarende» og lỵtron «løsepenge». Jesus ga sitt fullkomne menneskeliv som et offer som nøyaktig tilsvarer det fullkomne menneskelivet som Adam mistet ved å gjøre opprør mot Gud. Jehova kunne ta imot Jesu offer som «en tilsvarende løsepenge» fordi det fullt ut tilfredsstiller hans høye krav til rettferdighet. I dette verset sier mange bibeloversettelser ganske enkelt «løsepenge», som i Mt 20:28 og Mr 10:45, der det greske ordet lỵtron forekommer. (Se studienote til Mt 20:28; Ordforklaringer: «Løsepenger».) Men Paulus bruker ordet antịlytron, som bare forekommer her i De kristne greske skrifter. Et oppslagsverk sier om dette ordet at det betyr «en løsepenge, en løskjøpelsessum eller kanskje heller en tilsvarende løsepenge». (A Greek and English Lexicon to the New Testament av John Parkhurst) I betraktning av dette passer gjengivelsen «en tilsvarende løsepenge» best. – Se også studienote til 1Kt 15:45.

for alle: Eller: «​for alle slags mennesker». – Mt 20:28; Joh 3:16; se studienote til 1Ti 2:4.

ble jeg satt til å være forkynner: De kristne greske skrifter viser tydelig at Paulus tok dette oppdraget alvorlig. Her og i 2Ti 1:11 bruker han tre betegnelser («forkynner», «apostel» og «lærer») som framhever hver sin side ved oppdraget hans. Han var en «forkynner», det vil si en som kunngjorde Guds budskap, slik også Jesus og døperen Johannes var. (Mt 4:17; Lu 3:18; se studienote til Mt 3:1.) Noah var på lignende måte «en rettferdighetens forkynner». – 2Pe 2:5.

apostel: Jesus Kristus utvalgte Paulus til å være «apostel», det vil si «en som er sendt ut». (Apg 9:15; Ro 1:5) Paulus sier også om seg selv at han ​«ved Guds vilje er kalt til å være en apostel for Kristus Jesus», og at han er «en apostel for nasjonene». – 1Kt 1:1; Ro 11:13 og studienote; se studienote til Ro 1:1.

jeg forteller sannheten, jeg lyver ikke: Paulus kan ha følt behov for å understreke sannheten i det han sa, fordi visse motstandere påsto at han var en falsk apostel. Noen kristne var tydeligvis påvirket av denne påstanden. (2Kt 11:4, 5; Ga 1:6, 7, 11, 12) Enkelte av dem som prøvde å svekke tilliten til Paulus, kan ha vært blant de falske lærerne i Efesos som Timoteus måtte sette på plass. (1Ti 1:3, 4) Paulus brukte en formulering som lignet på eder som var vanlige i romersk juridisk prosedyre. Han forsikret på den måten Timoteus og andre kristne i Efesos om at han, Paulus, var en sann apostel. Lignende formuleringer finnes i Ro 9:1 og Ga 1:20.

lærer for nasjonene: Som lærer resonnerte Paulus med dem som hørte på ham, og overbeviste dem om at de burde tro på Kristus. (Apg 17:2; 28:23; se studienote til Mt 28:20.) Han var en «lærer for nasjonene» ved å undervise mange ikke-jøder. Dette uttrykket framhever det verdensomfattende omfanget av det kristne forkynnelses- og undervisningsarbeidet som begynte i det første århundre.

mennene … skal fortsette å løfte hendene i bønn: Paulus sikter her til det å representere menigheten i offentlig bønn, et privilegium som bare menn har fått. (1Kt 14:34; 1Ti 2:11, 12) Uttrykket løfte hendene beskriver en kroppsstilling som var vanlig i forbindelse med bønner i bibelsk tid. En mann som ba en offentlig bønn, kunne løfte hendene mot himmelen mens han bønnfalt Gud om velvilje. (Se også 1Kg 8:22, 23.) Men de som tjente Jehova, inntok også andre stillinger når de ba, og Bibelen sier ikke at én kroppsstilling er bedre enn en annen. (1Kr 17:16; Mr 11:25; Apg 21:5) Det var personens innstilling som var det viktigste. I dette verset understreker Paulus at den som ber, må gjøre det lojalt. Det greske ordet for «lojalt» som han brukte, kan også bety «hellig» eller «rent». Det som betyr noe for Jehova, er altså at den som ber, er moralsk ren og lojalt støtter seg til ham. – Se også studienote til Tit 1:8.

uten sinne og diskusjoner: Denne inspirerte veiledningen er i harmoni med et av de kravene til kristne tilsynsmenn som Paulus nevner senere i dette brevet – en tilsynsmann skal ikke være diskusjonslysten. (1Ti 3:1, 3) Paulus viser på denne måten at en kristen mann ikke bør be offentlige bønner hvis han er innstilt på å skape splittelse eller, som én oversettelse sier, hvis han «er sint eller har stridslystne tanker». Slike negative tanker kan lett påvirke den måten bønner blir uttrykt på. Denne veiledningen ​stemmer overens med det Paulus sier om at alle kristne må legge av seg hevngjerrig sinne og unngå å skape konflikter. – Ef 4:31; Flp 2:14; Kol 3:8 og studienote.

passende: Eller: «sømmelige; presentable». I denne sammenhengen sikter det greske ordet som er brukt, til det å bruke klær som det passer seg å gå med for en som vil være en Guds tjener.

med beskjedenhet: I denne sammenhengen dreier beskjedenhet seg om at man både tar hensyn til sin egen samvittighet og til andres følelser og meninger. En beskjeden kristen vil unngå å pynte seg på en måte som blir sett på som uanstendig, som tiltrekker seg unødig oppmerksomhet, eller som trolig vil få andre til å snuble eller ta anstøt. – 1Kt 10:32, 33.

et sunt sinn: Eller: «god vurderingsevne». – Se studienote til 1Ti 3:2.

ikke med avanserte frisyrer og gull eller perler eller veldig dyre klær: På Paulus’ tid var det mange hedenske kvinner som stolt viste fram hvor rike eller betydningsfulle de var. De flettet håret sitt på avanserte måter, pyntet flettene med gull og hadde på seg veldig dyre klær og en mengde smykker. Selv mange ikke-kristne syntes at det å vise seg fram på en slik måte var å gå for langt. Det var helt klart upassende for kristne å pynte seg på en prangende måte, for det kunne føre til konkurranseånd eller til at mange mistet fokuset på tjenesten for Gud. Paulus oppfordret derfor kristne kvinner til å bruke god dømmekraft og ikke gå til ytterligheter når det gjaldt utseende. I tråd med det sa Peter til trofaste kvinner at de skulle være mest opptatt av ‘den indre skjønnheten’, ikke av ytre pryd. – 1Pe 3:3, 4; se også Ord 31:30.

kjærlighet til Gud: Eller: «ærbødighet for Gud». Det greske ordet som er brukt her (theosẹbeia), er en kombinasjon av ordene for «Gud» og for «kjærlighet; hengivenhet» eller «ærbødighet». Det sikter til dyp respekt for Gud og kjærlighet til ham og den sanne tilbedelsen av ham. Det er nært beslektet med ordet eusẹbeia, som blir gjengitt med «gudhengivenhet», men det innbefatter altså det greske ordet for «Gud». (Se studienoter til 1Ti 2:2; 4:7.) Det forekommer bare her i De kristne greske skrifter, men er også brukt i Septuaginta. Man finner det for eksempel i 1Mo 20:11 og Job 28:28, der den hebraiske teksten sier «frykter Gud» og «ha dyp respekt for Jehova». Her i 1Ti 2:10 sier noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk «frykt for Jehova». Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

En kvinne skal ta imot undervisning i stillhet: Paulus går her imot det synet mange jødiske religiøse ledere på hans tid hadde, nemlig at kvinner ikke skulle bli undervist i Skriftene. Han visste at slike tradisjoner ikke hadde noe grunnlag i De hebraiske skrifter, og at Jesus ikke støttet slike oppfatninger. Jesus underviste kvinner åpenlyst. (Jos 8:35; Lu 10:38–42; Joh 4:7–27) Paulus blir her inspirert av Gud til å skrive at i menighetssammenheng skal en kvinne ta imot undervisning «i stillhet». Han bruker et gresk ord som også kan gjengis med «ro». Denne veiledningen ligner på det han tidligere hadde skrevet til menigheten i Korint, der noen kvinner muligens prøvde å skape splittelse. – Se studienote til 1Kt 14:34.

underordne seg fullt ut: Med denne inspirerte veiledningen oppfordrer Paulus kristne kvinner til å godta og støtte Jehovas ordning for lederskap i menigheten. Det neste verset viser at Jehova har gitt menn ansvaret for å undervise menigheten. (1Ti 2:12) Når Paulus drøfter det som har med underordning å gjøre, anvender han det ikke bare på kvinner. Han sier for eksempel at Jesus skal «underordne seg Gud» (1Kt 15:27, 28), og at «menigheten underordner seg Kristus». (Ef 5:24) Paulus sier dessuten at alle kristne menn og kvinner skal ‘være føyelige’ overfor dem som tar ledelsen i menigheten. – He 13:17.

Adam ble skapt først og så Eva: Paulus henviser til den rekkefølgen mannen og kvinnen ble skapt i, for å forklare hvorfor kristne kvinner ikke skal «undervise eller … utøve myndighet over en mann» i menigheten. (1Ti 2:12; 1Mo 2:7, 18–22) Paulus argumenterer ikke med at Jehova skapte Adam bedre enn Eva, men at han skapte Adam først. Jehova ga ham en rolle – å være familieoverhode. Senere skapte Jehova Eva og ga også henne en ærefull rolle, nemlig å være «en hjelper» for sin mann, «et motstykke til ham». (1Mo 2:18) Det Paulus sier, viser at lederskapsordningen hørte med til Jehovas opprinnelige hensikt med menneskene. Den ble innført før menneskene syndet og ble ufullkomne. (1Kt 11:3) Paulus’ resonnement viser at også i den kristne menighet har Jehova gitt menn og kvinner forskjellige oppgaver.

Og Adam ble ikke bedratt: Under inspirasjon nevner Paulus her en detalj som det ikke står noe om i beretningen i 1. Mosebok. Adam traff sitt valg helt bevisst. Han tenkte ikke uklart fordi han var blitt bedratt. Så han visste for eksempel at slangen hadde løyet for Eva da den sa til henne at hun ikke kom til å dø hvis hun var ulydig mot Gud. (1Mo 3:4–6, 12) Men i stedet for å søke hjelp hos Jehova lot han Eva lede ham til å synde. Han sviktet altså i den rollen Gud hadde gitt ham som familieoverhode. Det han gjorde, fikk svært alvorlige konsekvenser, noe Paulus beskrev slik: «Synden kom inn i verden ved ett menneske.» – Se studienote til Ro 5:12.

kvinnen ble grundig bedratt og brøt Guds bud: Paulus bruker her et ord for «brøt Guds bud» som sikter til en som går ut over fastsatte grenser. Eva kjente godt til Guds bud angående treet til kunnskap om godt og ondt. Hun gjentok det til og med for slangen. (1Mo 3:3) Paulus sier at hun ble «grundig bedratt» og trodde på slangens løgner. Ja, hun sa selv: «Slangen bedro meg, og derfor spiste jeg.» (1Mo 3:13) Men hun var langt fra uskyldig. Hun valgte å gjøre opprør mot Jehova. Det er verdt å merke seg at Eva tok avgjørelsen selv i stedet for å rådføre seg med sitt familieoverhode. Hun oppfylte dessuten ikke sin rolle som lojal hjelper for mannen sin. I stedet brukte hun sin innflytelse på Adam på en gal måte og fikk ham til å synde. (1Mo 2:18; 3:1–6, 12) Paulus bruker tilfellet med Eva for å vise at de grensene Gud setter, er en velsignelse og en beskyttelse.

en kvinne skal bli beskyttet ved at hun får barn: Hvis en kvinne fikk barn, passet på dem og tok seg av en husholdning, ville hun «bli beskyttet» mot å sladre og blande seg bort i andres saker. (1Ti 5:11–15) Ved å gjøre en innsats for familien og «leve i tro og kjærlighet og hellighet» kunne hun ta vare på sitt nære forhold til Jehova.

et sunt sinn: Eller: «god vurderingsevne».​ – Se studienote til 1Ti 3:2.