2. Samuelsbok 19:1–43
19 Det ble meldt Joab: «Kongen gråter og sørger over Ạbsalom.»+
2 Seieren* den dagen ble derfor til sorg for alt folket, for de fikk høre at kongen sørget over sønnen sin.
3 Den dagen kom mennene i all stillhet tilbake til byen,+ lik folk som skammer seg over å ha flyktet fra kampen.
4 Kongen dekket til ansiktet og ropte gang på gang: «Min sønn Ạbsalom! Ạbsalom, min sønn, min sønn!»+
5 Da gikk Joab inn til kongen i huset og sa: «Du har i dag ført skam over alle mennene dine, de som i dag har reddet livet ditt og livet til sønnene,+ døtrene,+ konene og medhustruene dine.+
6 Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg, for i dag har du vist at førerne og mennene dine ikke betyr noe for deg. Jeg er sikker på at hvis bare Ạbsalom var i live i dag og alle vi andre var døde, så hadde det vært i orden for deg.
7 Reis deg, gå ut og sett mot i* mennene dine. For jeg sverger ved Jehova at hvis du ikke går ut, kommer det ikke til å være en eneste mann igjen hos deg i natt. Dette kommer til å bli verre for deg enn all den ulykke som har kommet over deg fra du var ung, og til nå.»
8 Da reiste kongen seg og satte seg i byporten. Og det ble fortalt folket: «Nå sitter kongen i porten.» Alle kom da fram for kongen.
Men de andre israelittene hadde flyktet, hver til sitt hjem.+
9 Folk i alle stammene i Israel diskuterte med hverandre og sa: «Kongen befridde oss fra fiendene våre,+ og han reddet oss fra filisterne. Men nå har han flyktet ut av landet på grunn av Ạbsalom.+
10 Og Ạbsalom, som vi salvet til konge over oss,+ døde i slaget.+ Så hvorfor gjør ingen noe for å føre kongen tilbake?»
11 Kong David sendte denne beskjeden til prestene Sadok+ og Abjạtar:+ «Tal til Judas eldste+ og si: ‘Hvorfor skulle dere være de siste til å føre kongen tilbake til hans hus, når hele Israels ord har nådd kongen der han oppholder seg?
12 Dere er mine brødre, mitt eget kjøtt og blod.* Hvorfor skulle dere være de siste til å føre kongen tilbake?’
13 Og dere skal si til Amạsa:+ ‘Er ikke du mitt eget kjøtt og blod? Måtte Gud straffe meg både nå og senere hvis du ikke blir min hærfører fra nå av i stedet for Joab.’»+
14 Slik vant* han hjertet til alle Judas menn, alle som en, og de sendte bud til kongen: «Kom tilbake, du og alle mennene dine.»
15 Kongen begynte på reisen tilbake og kom til Jordan. Og Judas folk kom til Gilgal+ for å møte kongen og føre ham over Jordan.
16 Sjịme’i,+ sønn av Gera, benjaminitten fra Bạhurim, skyndte seg ned sammen med Judas menn for å møte kong David,
17 og det var 1000 mann fra Benjamin sammen med ham. Siba,+ som var tjener i Sauls hus, og de 15 sønnene og 20 tjenerne hans skyndte seg også ned til Jordan før kongen kom.
18 Han* gikk over vadestedet for å føre kongens husstand over og for å gjøre det kongen måtte ønske. Men da kongen skulle til å gå over Jordan, kastet Sjịme’i, Geras sønn, seg ned for ham.
19 Han sa til kongen: «Min herre, ikke regn meg som skyldig, og ikke husk det gale som din tjener gjorde+ den dagen min herre kongen dro ut av Jerusalem. Måtte kongen ikke tenke mer på dette,
20 for jeg, din tjener, vet godt at jeg har syndet. I dag er derfor jeg den første av hele Josefs hus som har kommet ned for å møte min herre kongen.»
21 Straks sa Ạbisjai,+ Serụjas sønn:+ «Bør ikke Sjịme’i straffes med døden for dette? Han har jo forbannet Jehovas salvede.»+
22 Men David sa: «Hva har dere med dette å gjøre, dere Serụja-sønner,+ siden dere nå går imot meg? Skulle noen straffes med døden i Israel i dag? Er jeg ikke i dag konge over Israel igjen?»
23 Kongen sa så til Sjịme’i: «Du skal ikke dø.» Og kongen sverget på dette.+
24 Mefibọsjet,+ Sauls sønnesønn, kom også ned for å møte kongen. Han hadde ikke pleid føttene, stelt skjegget* eller vasket klærne sine fra den dagen kongen dro, og til den dagen han kom tilbake i fred.
25 Da han kom til* Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: «Hvorfor ble du ikke med meg, Mefibọsjet?»
26 Han svarte: «Min herre konge, tjeneren min+ lurte meg. Jeg* hadde nemlig sagt: ‘Jeg vil få salt eselet mitt, så jeg kan ri på det og bli med kongen.’ Jeg har jo vanskeligheter med å gå.+
27 Men han baktalte meg for min herre kongen.+ Men min herre kongen er som en av den sanne Guds engler. Gjør derfor det du mener er best.
28 Hele min fars husstand kunne ha blitt dømt til døden av min herre kongen, og likevel satte du meg, din tjener, blant dem som spiser ved ditt bord.+ Så hvilken rett har jeg til å kreve noe mer av kongen?»
29 Men kongen sa til ham: «Det er ikke noe mer å snakke om. Jeg har bestemt at du og Siba skal dele jordeiendommen.»+
30 Da sa Mefibọsjet til kongen: «La ham ta alt sammen, nå som min herre kongen har kommet hjem i fred.»
31 Barsịllai+ fra Gịlead kom ned fra Rọgelim for å følge kongen til Jordan.
32 Barsịllai var veldig gammel, 80 år. Han hadde forsynt kongen med mat mens han oppholdt seg i Mahanạjim,+ for han var en svært rik mann.
33 Kongen sa derfor til Barsịllai: «Gå over sammen med meg, så skal jeg forsyne deg med mat i Jerusalem.»+
34 Men Barsịllai sa til kongen: «Hvor mange år* har jeg igjen å leve? Hvorfor skulle jeg bli med kongen opp til Jerusalem?
35 Jeg er i dag 80 år gammel.+ Kan jeg skille mellom godt og vondt? Kan jeg, din tjener, kjenne smaken av det jeg spiser og drikker? Kan jeg fortsatt lytte til sangere og sangerinner?+ Hvorfor skulle da din tjener være en ekstra byrde for min herre kongen?
36 Du trenger ikke å gi meg noen belønning, min herre konge. Det er nok at din tjener har fått følge kongen til Jordan.
37 La din tjener få vende tilbake, og la meg dø i hjembyen min, der gravstedet til min far og min mor er.+ Men her er din tjener Kimham.+ La ham gå over med min herre kongen, og gjør for ham det som du mener er best.»
38 Da sa kongen: «Kimham skal gå over sammen med meg, og jeg skal gjøre for ham det som du mener er best. Jeg skal gjøre alt du ber meg om.»
39 Hele folket begynte nå å gå over Jordan, og da kongen skulle gå over, kysset han Barsịllai+ og velsignet ham. Deretter dro Barsịllai hjem.
40 Da kongen gikk over til Gilgal,+ gikk Kimham over sammen med ham. Hele Judas folk og halvparten av Israels folk fulgte kongen over.+
41 Så gikk de andre israelittene fram til kongen og sa: «Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet deg og ført kongen og hans husstand over Jordan, sammen med alle mennene dine?»+
42 Alle Judas menn svarte Israels menn: «Fordi kongen er i slekt med oss.+ Hvorfor er dere sinte på grunn av dette? Har vi spist noe på kongens bekostning, eller har vi fått noen gave?»
43 Men Israels menn svarte Judas menn: «Vi er ti stammer, så vi har større krav på David enn dere. Hvorfor har dere da behandlet oss med forakt? Skulle ikke vi ha vært de første til å føre vår konge tilbake?» Men Judas menn fikk siste ordet.*
Fotnoter
^ El.: «Frelsen».
^ Bokst.: «tal til hjertet til».
^ Bokst.: «mitt ben og mitt kjøtt».
^ Bokst.: «bøyde».
^ El. muligens: «De».
^ El.: «barten».
^ El. muligens: «fra».
^ Bokst.: «Din tjener».
^ Bokst.: «års dager».
^ El.: «Judas menns ord var hardere enn Israels menns ord».