vår Herre Jesu Kristi nærvær: Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa, som bokstavelig betyr «det å være ved siden av». Det sikter til en tidsperiode, ikke bare en ankomst. I denne sammenhengen sikter det til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. – Se studienote til 1Kt 15:23; Ordforklaringer: «Nærvær».

Jehovas dag: Se studienote til 1Te 5:2 og Tillegg C3 innledning; 2Te 2:2.

gjennom en inspirert uttalelse: Eller: «gjennom en ånd». (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Det greske ordet pneuma (ofte gjengitt med «ånd») blir noen ganger brukt i forbindelse med former for kommunikasjon. I dette verset står det for eksempel sammen med «et muntlig budskap» og «et brev». Dette greske ordet blir gjengitt med «inspirert uttalelse» også i en del andre vers. – 1Ti 4:1; 1Jo 4:1–3, 6; Åp 16:13, 14; se også studienote til 1Kt 12:10.

et brev som sies å være fra oss: Noen i menigheten i Tessalonika hevdet bestemt at Jesu Kristi nærvær var rett rundt hjørnet. Det er også mulig at et brev som man feilaktig mente kom fra Paulus, ble tolket slik at det antydet at «Jehovas dag» hadde kommet. Dette kan i så fall være årsaken til at Paulus understreket ektheten av sitt andre brev ved å si: «Med min egen hånd skriver jeg, Paulus, denne hilsenen, som er et tegn i alle mine brev. Slik er håndskriften min.» – Se studienote til 2Te 3:17.

først må frafallet komme: Noen av de kristne i Tessalonika var blitt villedet når det gjaldt «vår Herre Jesu Kristi nærvær» og «Jehovas dag». Paulus minnet dem derfor om to ting som måtte skje først: (1) Frafallet måtte komme (se studienoten til frafallet i dette verset), og (2) «lovløshetens menneske» måtte komme til syne. (2Te 2:1–3) Det Paulus sa om at den kristne menighet skulle bli berørt av et omfattende frafall, stemmer overens med Jesu illustrasjon om hveten og ugresset. (Mt 13:24–30, 36–43) Paulus kom også med andre profetiske advarsler om at frafalne skulle snike seg inn i menigheten. Senere gjorde apostelen Peter det samme. – Apg 20:29, 30; 1Ti 4:1–3; 2Ti 4:3, 4; 2Pe 2:1–3.

frafallet: Det greske substantivet apostasịa som er brukt her, kommer fra et verb som bokstavelig betyr «tre til side fra; fjerne seg fra». Substantivet betyr «svik; det å forlate; opprør». Det betegner altså noe mer enn bare å gli bort på grunn av åndelig svakhet eller tvil. (Se studienote til Apg 21:21.) I klassisk gresk ble substantivet brukt om politisk frafall eller opprør. I denne sammenhengen bruker Paulus ordet apostasịa om et religiøst frafall som skulle utvikle seg før «Jehovas dag». (2Te 2:2) Han sikter til det at man bevisst trekker seg tilbake fra den sanne tilbedelse og tjenesten for Gud. – Se Ordforklaringer: «Frafall».

lovløshetens menneske: Det greske ordet som her er gjengitt med ‘lovløshet’, overbringer tanken om at man bevisst setter seg opp mot lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det å ignorere Guds lover. (Se studienote til Mt 24:12.) I dette verset viser Paulus at «lovløshetens menneske» er innblandet i frafallet. Det var mange menigheter som hadde problemer med frafall, så det ser ut til at uttrykket «lovløshetens menneske» ikke sikter til én bestemt person. Det sikter i stedet til et kollektivt «menneske» – en farlig gruppe av falske kristne. (Se studienote til 2Te 2:8.) Paulus sier også at dette ‘mennesket’ på et framtidig tidspunkt skal komme til syne – det skal bli lett å se hvem som utgjør denne gruppen. (Se studienote til 2Te 2:7.) Enkelte bibeloversettelser sier «syndens menneske» her, basert på ordlyden i noen håndskrifter. Men gjengivelsen «lovløshetens menneske» har støtte i eldre håndskrifter. Den gjengivelsen passer dessuten med sammenhengen, for noen få vers senere snakker Paulus om at «denne lovløsheten er en hemmelighet», og han omtaler dette ‘mennesket’ som «den lovløse». – 2Te 2:7, 8.

tilintetgjørelsens sønn: Dette uttrykket, som også kan gjengis med «utslettelsens sønn; undergangens sønn», blir brukt for å beskrive ham som forrådte Jesus, Judas Iskariot. (Se studienote til Joh 17:12.) Paulus antyder altså at det «lovløshetens menneske» som blir omtalt her, kommer til å bli utslettet for evig, akkurat som forræderen Judas led en evig død.

opphøyer seg over alle såkalte guder og alt som blir tilbedt: Uttrykket «som blir tilbedt» er en gjengivelse av et gresk ord som også kan oversettes med «som er gjenstand for ærbødighet». Paulus antyder her at det fordervede «lovløshetens menneske» skulle opphøye seg selv ved sin løgnaktige lære, som er i strid med Guds lov. (2Te 2:3) Uttrykket «alle såkalte guder» kan også omfatte mektige mennesker, for eksempel verdslige herskere. (Se også Joh 10:34–36.) Paulus antyder altså at dette innbilske ‘mennesket’ oppfører seg som om dets lære var den høyeste autoritet.

setter han seg i Guds tempel: Det ser ut til at Paulus her fokuserer på de hyklerske handlingene til «lovløshetens menneske». (2Te 2:3) Han kan ikke sette seg i Guds tempel (eller: «guddommelige bolig») i bokstavelig forstand, men han hevder i virkeligheten at han gjør det. På gresk bruker Paulus her den bestemte artikkelen foran ordet for «Guds» (bokst.: «Gudens»), noe som viser at dette ‘mennesket’ løgnaktig gir seg ut for å være en representant for den sanne Gud.

Husker dere ikke …?: Paulus besøkte menigheten i Tessalonika omkring år 50, og han skriver dette brevet fra Korint ikke lenge etterpå, kanskje omkring år 51. (Apg 18:11) Her oppfordrer han de kristne i Tessalonika til å huske at da han var hos dem, kom han med advarsler som lignet veldig på dem han nå gir dem skriftlig.

hva som fungerer som en tilbakeholdende kraft: Det ser ut til at Paulus her sikter til de trofaste apostlene, som i fellesskap fungerte som en tilbakeholdende kraft. Det Paulus skrev, både her og andre steder i Skriftene, viser at han arbeidet energisk for å motvirke, eller holde tilbake, frafall. (Se også Apg 20:29, 30; 1Ti 4:1–3; 2Ti 2:16, 17; 4:2, 4.) Apostelen Peter kjempet også mot denne skadelige innflytelsen. (2Pe 2:1–3) Flere tiår senere kjempet den gamle apostelen Johannes fortsatt mot frafall, og han gjorde oppmerksom på at det allerede var mye frafall i menighetene. (1Jo 2:18; 2Jo 7) Paulus viser her at «lovløshetens menneske» skulle komme til syne når de som holdt frafallet tilbake, ‘var borte’. – 2Te 2:3; se studienote til 2Te 2:7.

denne lovløsheten er en hemmelighet: Ordet «hemmelighet» er en gjengivelse av det greske ordet mystẹrion, som betegner noe som ligger utenfor normal forståelse. Det blir brukt i lignende betydning i Åp 17:5, 7. (Les om andre forekomster av dette greske ordet i studienote til Mt 13:11.) Når det gjelder «lovløshetens menneske», var det til en viss grad en hemmelighet hvem dette var, for det hadde ennå ikke stått fram en tydelig, gjenkjennelig gruppe som ledet an i frafallet. Men denne hemmeligheten var allerede … i virksomhet fordi frafalne snek seg inn i menigheten og prøvde å påvirke andre til lovløshet. – Apg 15:24; se studienote til 2Te 2:3.

han som nå fungerer som en tilbakeholdende kraft: Paulus gjentar her det greske ordet for «fungerer som en tilbakeholdende kraft» fra det forrige verset, men føyer til tidsfaktoren «nå». Han sikter sannsynligvis til den tilbakeholdende innflytelsen som apostlene hadde. (Se studienote til 2Te 2:6.) Flere tiår senere, omkring år 98, sa apostelen Johannes at det var «den siste time», det vil si av apostlenes tid, og at frafallet var i ferd med å spre seg. (1Jo 2:18) Den siste tilbakeholdende kraften mot frafall ‘var borte’ etter at Johannes døde, omkring år 100.

den lovløse: Paulus sikter her til det «lovløshetens menneske» som er nevnt i 2Te 2:3. – Se studienote.

med sin munns ånd: Som «Guds Ord» tjener Jesus som Jehovas fremste talsmann. (Åp 19:13; se studienote til Joh 1:1.) Med den myndigheten Jehova har gitt ham som den messianske Konge, skal Jesus avsi Guds dommer over alle fiender av Gud, deriblant «den lovløse». – Se også Jes 11:3, 4; Åp 19:14–16, 21.

når hans nærvær blir tilkjennegitt: Paulus sikter ikke her til hele Kristi usynlige nærvær, men til en hendelse mot slutten av dette nærværet. På det tidspunktet vil Kristi nærvær bli tilkjennegitt, eller komme til uttrykk på en måte som er tydelig for alle. (Lu 21:25–28; se Ordforklaringer: «Nærvær».) Det Paulus sier her, viser at «lovløshetens menneske», som allerede var i virksomhet i det første århundre, fortsatt skulle eksistere under Kristi nærvær. Dette tyder på at Paulus sikter til en gruppe, et kollektivt menneske, og ikke til én bestemt person. (Se studienote til 2Te 2:3.) Når Guds dom blir fullbyrdet over «lovløshetens menneske», vil det ikke bare være tydelig at Kristus er nærværende som Konge, men også at den ‘store trengsel’ som han forutsa, er i gang. – Mt 24:21; se Ordforklaringer: «store trengsel, Den».

Men det er Satan som står bak den lovløses nærvær: Denne setningen kan også gjengis slik: «Men den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet.» Et oppslagsverk kommenterer det ordet som kan gjengis med «virksomhet», og sier at det i De kristne greske skrifter «bare blir brukt om overmenneskelig makt, enten Guds makt eller djevelens makt». Paulus viser altså at Satan bruker sin overmenneskelige makt til å sette «lovløshetens menneske» i stand til «å gjøre kraftige gjerninger og løgnaktige tegn og undere». (2Te 2:3) «Satan» er dessuten et hebraisk ord som betyr «motstander», og «lovløshetens menneske» viser seg som en motstander av Jehova ved å motarbeide hans lære og hans folk. – Se studienote til Mt 4:10.

den lovløses nærvær: Den greske teksten kunne her mer bokstavelig ha blitt gjengitt med «hans nærvær». Sammenhengen viser at dette uttrykket ikke sikter til Kristi nærvær, men til nærværet til «den lovløse» som er omtalt i det forrige verset.

undere: Eller: «varsler». Kristi sanne apostler gjorde mirakler, undere og kraftige gjerninger fordi de hadde Guds hellige ånd. (Apg 2:43; 5:12; 15:12; 2Kt 12:12) Men når det opprørske «lovløshetens menneske» gjør lignende ting, er det fordi han får kraft fra Satan. (2Te 2:3) Slike «undere», eller «varsler», er løgnaktige. Enten er de et bedrag, eller så villeder de folk ved å få dem til å trekke gale konklusjoner. (2Te 2:10, 11) De leder folk bort fra livets Kilde og veien til evig liv. – Se også Mt 7:22, 23; 2Kt 11:3, 12–15; se studienote til Apg 2:19.

bedra: Eller: «forføre; lokke». Det greske substantivet som er gjengitt med «bedra», ble noen ganger brukt som synonym til sanselig nytelse. Dette tyder på at det bedraget det er snakk om her, kunne dreie seg om å lokke folk til å oppfylle syndige og materialistiske ønsker, ikke bare om å føre dem bak lyset. – Se studienote til Kol 2:8.

elsket av Jehova: Paulus forsikrer her sine trosfeller i Tessalonika om at han er takknemlig mot Jehova Gud for dem, og at Jehova elsker dem. Han bruker et lignende uttrykk i 1Te 1:4 når han sier til sine åndelige brødre at «Gud elsker dere». Disse uttrykkene kan hentyde til lignende formuleringer i De hebraiske skrifter som gjelder Jehova Guds kjærlighet til sitt folk. – 5Mo 7:7, 8; 33:12; les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; 2Te 2:13.

de tradisjonene som dere ble undervist i: Paulus sikter her til tradisjoner som var en rettmessig del av den sanne tilbedelse. – Se studienote til 1Kt 11:2.

evig trøst: Det greske substantivet som her er gjengitt med «trøst» (parạklesis), betyr bokstavelig «det å kalle til ens side». (Se studienote til 2Kt 1:3.) Gud gir trøst som er «evig», eller uten ende. – Se studienote til 2Te 2:17.

trøste deres hjerte: Det greske verbet parakalẹo, som her er gjengitt med «trøste», betyr bokstavelig «å kalle til ens side». (Se studienote til Ro 12:8.) Etter at Paulus i vers 16 har sagt at «Gud … har elsket oss», knytter han den tanken at man kan bli trøstet i hjertet, til den grunnleggende sannheten at Jehova elsker sine tjenere. (Ro 8:32, 38, 39; Ef 1:7; 2:4, 5) Denne påminnelsen må ha vært spesielt oppmuntrende for de kristne i Tessalonika, som ble forfulgt. – 2Te 1:4.