hellige brødre: For første gang i dette brevet henvender Paulus seg direkte til de kristne hebreerne, og han bruker den spesielle tiltalen «hellige brødre». De første kristne kalte hverandre ofte «brødre». (He 10:19) I skrift omtalte de også andre kristne som «de hellige». (He 6:10; 13:24) Her kombinerer Paulus disse uttrykkene. Han og trosfellene hans var brødre fordi de tilhørte den samme åndelige familien. (Se studienote til Ro 1:13.) De var hellige i den forstand at de var renset og satt til side for Gud og tjenesten for ham. – Se studienote til Ro 1:7.

som har fått det himmelske kallet: Eller: «som har fått innbydelsen til å komme til himmelen». Det kallet, eller den innbydelsen, som åndssalvede kristne hadde fått fra Gud, gjorde at de kunne se fram til å få herske sammen med Kristus i himmelen. (Ro 8:17, 30; 1Kt 1:26, 30; Åp 5:9, 10; se studienote til Kol 1:20.) Moseloven pekte fram mot dette håpet. (2Mo 19:5, 6) Men det var bare Jesu Kristi gjenløsningsoffer som gjorde det mulig å oppfylle dette «løftet om den evige arv». (He 9:14, 15 og studienote) Det skyldtes Guds ufortjente godhet. Bare de som viste tro på Jesus, hadde dette himmelske håpet. – Se studienoter til Flp 3:14; 2Ti 1:9.

tenk på: Det greske verbet som her er gjengitt med «tenk på», har betydningen «å legge nøye merke til». Paulus oppfordrer de kristne hebreerne til å tenke grundig over den rollen Jesus har som «apostel og øversteprest». Jo bedre de forsto den rollen, jo mer bestemt ville de være på å fortsette å være trofaste. – He 3:6.

apostel: En apostel er en person som er blitt sendt ut for å representere noen. (Se studienote til Joh 13:16; Ordforklaringer: «Apostel».) Jesus kunne bli kalt apostel fordi Gud sendte ham til jorden som sin representant. (Joh 3:17; 6:57; 7:29 og studienote; 1Jo 4:14) I He 3:2–6 viser Paulus videre hvordan Jesus var større enn Moses, som også kunne betraktes som apostel fordi han ble sendt til farao som Guds representant. – 2Mo 3:10; 4:28; 7:16.

anerkjenner: Eller: «bekjenner». Å anerkjenne Jesus betyr at man offentlig gir uttrykk for at man tror på Jesus og er lojal mot ham. (I He 4:14 er det samme greske ordet gjengitt med «forkynne offentlig», og i He 10:23 er det gjengitt med «gi offentlig uttrykk for».) I denne sammenhengen understreker Paulus at de kristne må anerkjenne Jesu rolle som en større, permanent og medfølende Øversteprest. – He 2:17; 4:14, 15; 7:24, 27.

slik også Moses: For å minne de kristne hebreerne om at kristendommen var bedre enn jødedommen, begynner Paulus her å sammenligne Jesus med Moses. Han viser at Jesus var langt større enn det ufullkomne mennesket som jødene satte sitt håp til. (Joh 5:45) Moses var utnevnt til å være tjener i Guds hus. I denne sammenhengen sikter ikke Guds hus til tabernaklet eller templet. (Se også 2Kr 6:18.) Det ‘huset’ Paulus nevner her, er Israels jordiske nasjon, eller Israels menighet. (4Mo 12:7) Moses tok hånd om denne husstanden som en trofast tjener. (1Kt 4:2) Jesus viste også at han var trofast. Men Paulus forklarer videre at Jesus var utnevnt til å fylle en større rolle enn den Moses hadde. – He 3:3, 5, 6.

Jesus fortjener større ære enn Moses: Paulus viser her hvorfor Jesus fortjente større ære enn Moses. Moses var tjener i et hus, eller en menighet, som Gud hadde bygd. (2Mo 40:38, bokst.: «hele Israels hus»; 5Mo 7:6) Men Jesus var satt over et hus – den kristne menighet – som han selv hadde bygd under Guds ledelse. (Mt 9:35; 16:18 og studienote; Lu 6:13; Apg 2:1, 2, 33; Ef 2:20) I sin argumentasjon kommer Paulus inn på et enda mer imponerende faktum: Sønnen hadde allerede bygd mye gjennom lang tid under sin Fars ledelse. Paulus viser videre at Gud «har bygd alt». (He 3:4 og studienote) Som Guds medarbeider fortjente Jesus utvilsomt langt større ære enn Moses gjorde.

Hvert hus er jo bygd av noen: Paulus trekker her fram en grunnleggende sannhet ved å bruke et resonnement som også var kjent på hans tid: Hvert hus må bygges av noen. Det gjelder både et bokstavelig hus og det åndelige huset som omtales i denne sammenhengen. (Se studienoter til He 3:2, 3.) Det verbet som her er gjengitt med «bygd», kan også bli brukt om å gjøre noe klart til bruk, for eksempel å innrede tabernaklet. – He 9:2, 6.

den som har bygd alt, er Gud: Jehova har bygd «alt» – hele det fysiske universet, alle levende skapninger og «en ny skapning», nemlig menigheten av åndssalvede kristne. (Ga 6:15 og studienote) Det greske ordet for «bygd» er brukt i Jes 40:28 i Septuaginta som en oversettelse av det hebraiske ordet for «Skaperen». Som Guds mesterarbeider hjalp Jesus sin Far med alle disse skapergjerningene. – Ord 8:30, 31; Kol 1:15, 16; He 1:10 og studienote; se også studienote til He 3:3.

hus: Dette sikter til det jordiske Israels menighet. – Se studienote til He 3:2.

sønn over Guds hus: Jesus var mye mer enn en tjener i Guds hus, slik Moses hadde vært. (4Mo 12:7; He 3:2, 3, 5) Jehova hadde utnevnt sin Sønn til å herske som Konge «over Guds hus» – en nyopprettet åndelig nasjon som besto av salvede kristne. Denne nasjonen blir kalt «Guds Israel». (Se studienoter til Ga 6:16; Kol 1:13.) Jesus hadde altså fått langt større ære enn Moses, som jødene på Paulus’ tid så på som en av de største av Guds profeter.

vår frimodighet til å tale: Eller: «vår fritalenhet; vår tillit». Slik det greske ordet for «frimodighet til å tale» er brukt i De kristne greske skrifter, kan det sikte til å uttale seg helt fritt eller å vende seg tillitsfullt til Jehova i tilbedelsen av ham. De kristne hebreerne var omgitt av jøder som fulgte Moselovens ordning for å nærme seg Gud. Jødene mente at deres måte å tilbe Gud på var langt bedre enn de kristnes måte. Så de kristne måtte være frimodige for å forkynne det gode budskap om Jesus som den sanne Messias. (Se også studienoter til Apg 4:13; 28:31.) De måtte også ha tillit til at de gjennom Jesus fritt kunne nærme seg Jehova for å tilbe ham og be til ham. – Se studienoter til Ef 3:12; He 4:16.

som den hellige ånd sier: Her og i de neste versene (He 3:7–11) siterer Paulus fra Sl 95:7–11, som ble nedskrevet av David. (He 4:7 og studienote) Men Paulus sier at disse ordene kommer fra den hellige ånd, for Gud brukte den til å lede David da han skrev denne salmen. (2Sa 23:2; se studienoter til 2Ti 3:16; 2Pe 1:21.) Paulus bruker uttrykket «den hellige ånd» på samme måte i He 10:15–17.

Hvis dere hører hans røst i dag: Se studienote til He 3:13.

gjør ikke deres hjerte hardt: Språkbildet med å gjøre sitt hjerte hardt (eller gjøre sin nakke hard) ble brukt i De hebraiske skrifter om personer som nektet å stole på Jehova og adlyde ham. (2Kg 17:14, fotn.; Ne 9:16, 17, fotnoter; Ord 28:14; Jer 17:23, fotn.; Sak 7:12) Når en person stadig nekter å adlyde Jehova, blir hjertet hans gradvis hardere, det vil si ufølsomt og uimottagelig for Guds vilje. (2Mo 8:15, 32; 9:34) Paulus oppfordrer de kristne hebreerne til å utvikle et følsomt hjerte, det vil si til å ‘høre Guds røst’. (He 3:7, 12–15) Å høre det Gud sier, betyr å adlyde det. Når de kristne hebreerne gjorde det, ville de unngå at det følsomme hjertet deres ble ufølsomt og trassig. – 5Mo 10:16.

som den gangen dere gjorde meg vred, som på den dagen da dere utfordret meg: Det verset som er sitert her, Sl 95:8, handler om det som skjedde da israelittene var i ødemarken. I Refidim klaget de over mangelen på vann, så Moses ga stedet navnet Meriba (som betyr «krangling») og Massah (som betyr «prøve; prøvelse»). (2Mo 17:1–7; se fotnoter til v. 7; 5Mo 6:16; 9:22; se Tillegg B3.) Dette var ikke den eneste gangen israelittene klaget. (4Mo 14:11, 22, 23) De klaget for eksempel over mangelen på vann på et annet sted som ble kalt Meriba, i Kadesj-området. (4Mo 20:1–13) Paulus siterer her fra Septuagintas gjengivelse av Sl 95:8 (94:8, LXX), og der er ikke de hebraiske stedsnavnene transkribert. I stedet er «Meriba» og «Massah» oversatt med greske uttrykk som kan gjengis med henholdsvis «den gangen dere gjorde meg vred» og «utfordret meg». Denne ordlyden kan tyde på at Paulus ikke bare viser til en konkret hendelse, men til israelittenes illojale oppførsel gjennom de 40 årene de vandret i ødemarken. – 4Mo 32:13; He 3:9.

Jeg fikk derfor avsky: Paulus siterer fra Sl 95 for å vise hvordan Jehova følte det da israelittene gjorde opprør mot ham i ødemarken. Selv om Jehova beskyttet dem og tok vare på dem på mange mirakuløse måter, fortsatte de å sette ham på prøve og utfordre ham. De viste at de «alltid [lot] hjertet føre dem på avveier». De gjorde Jehova vred, og han følte til og med avsky for dem. (Sl 95:9–11; se også 4Mo 14:22, 23.) Ved å bruke denne beretningen oppfordrer Paulus de kristne hebreerne til å aldri etterligne de illojale og opprørske forfedrene sine. – Se studienote til He 3:12.

«De skal ikke komme inn til min hvile»: Moses skrev at Jehova sa til de opprørske israelittene: «Ingen av dere skal komme inn i det landet som jeg sverget at dere skulle få bo i.» (4Mo 14:30) Under inspirasjon føyde salmisten til de ordene av Jehova som er sitert her: «De skal ikke komme inn til min hvile.» (Sl 95:11) Den generasjonen av opprørere fikk ikke lov til å komme inn i Kanaan, så de gikk glipp av muligheten til å samarbeide med Jehova Gud om å gjennomføre hans hensikt. Denne hensikten gikk ut på at nasjonen Israel skulle bosette seg i det lovte land, der de kunne leve i fred. (1Kg 8:56; 1Kr 22:9) Fordi de gjorde opprør, mistet de muligheten til å komme inn til Guds hvile. Men Paulus viser videre hvordan de kristne kan komme inn til Guds hvile. – Se studienoter til He 4:1, 3.

et ondt hjerte som mangler tro: Dette uttrykket sikter ikke til hjertet hos en person som av og til sliter med tvil eller mangler tro på grunn av uvitenhet. (Se også 1Ti 1:13.) Det beskriver i stedet hjertet hos en person som bevisst nekter å tro. Paulus tenkte på de israelittene i ødemarken som nektet å tro på Jehova selv om de hadde sett mange imponerende mirakler. (He 3:9) De var så opptatt av å få det de hadde lyst på, at de ikke tenkte over det Jehova hadde gjort for dem. Det endte med at de ikke ville følge hans ledelse, men sa at de ville dra tilbake til Egypt. (2Mo 17:2, 3; 4Mo 13:32–14:4) Den harde, illojale holdningen deres var ond og kunne ikke unnskyldes. (He 3:13, 19; se studienote til He 3:8.) De kristne hebreerne måtte være på vakt, så ‘ingen av dem’ utviklet en slik hjertetilstand.

trekker seg bort: Det greske verbet som her er gjengitt med «trekker seg bort» (afịstemi), har den grunnleggende betydningen «tre til side fra; fjerne seg fra». Det kan også gjengis med «falle fra; ta avstand fra». (Apg 19:9; 1Ti 4:1 og studienote; 2Ti 2:19) Det er beslektet med et substantiv som blir gjengitt med ‘frafall’. (Se studienote til 2Te 2:3.) Å ‘trekke seg bort’ er noe man gjør bevisst og med vilje. (Se også studienote til He 2:1, som handler om å drive bort fordi man er uforsiktig eller distrahert.) En person trekker seg bort fra Gud ved å gjøre opprør mot ham og bevisst slutte å tilbe ham. I denne sammenhengen bruker Paulus eksemplet med israelittene for å vise at det er svært vanskelig å komme tilbake på rett kurs etter at man har fulgt en så ond handlemåte. – He 3:7–11, 16–19.

den levende Gud: Dette uttrykket var godt kjent blant jødekristne. (Jos 3:10; Sl 42:2) Bibelen viser hvor stor kontrast det er mellom Jehova og nasjonenes livløse guder. (Jer 10:5, 10) Gud sverget at den generasjonen av israelitter som gjorde opprør i ødemarken, ikke skulle få komme inn i det lovte land. Og han understreket hvor sikkert dette var, ved å si «så sant jeg lever». (4Mo 14:21, 28) Uttrykket «den levende Gud» viser i denne sammenhengen hvilke alvorlige konsekvenser det får å trekke seg bort fra Gud, for det er bare han som kan gi en person evig liv eller ta fra ham muligheten til å få leve i framtiden. – Se studienote til He 10:31; se også studienoter til 1Ti 3:15; 4:10.

så lenge det heter «i dag»: Paulus viser igjen til Sl 95:7, 8, som sier: «Hvis dere hører hans røst i dag, så gjør ikke deres hjerte hardt.» (He 3:7, 8) Disse ordene står i stil med mange av Moses’ inspirerte formaninger. (5Mo 4:40; 6:6; 7:11; 15:5; 27:1, 10) Ordlyden i Sl 95:7, 8 viser at israelittene den gangen hadde begrenset tid på seg til å høre på Jehova og følge de instruksene han ga gjennom Moses. Når Paulus bruker uttrykket «i dag» i brevet til de kristne hebreerne, viser han på lignende måte at det var noe som hastet. Hebreerne måtte fortsette å «oppmuntre hverandre», særlig på grunn av den tiden de levde i. (He 10:25) Senere viser Paulus at uttrykket «i dag» i Sl 95:7 egentlig sikter til Guds hviledag, som fra et menneskelig perspektiv er veldig lang. (He 4:7; se studienoter til He 4:3, 4.) Men fordi menneskenes liv er så kort, var det viktig at de kristne brukte alle muligheter til å oppmuntre hverandre, for slike anledninger kan være forbigående og kommer kanskje aldri igjen. – Se også Sl 90:12; 144:4; Jak 4:14.

syndens bedragerske makt: Eller: «det fristende ved synden; syndens forførelse; syndens bedragerske behag». (Se også Mt 13:22, fotn. og studienote til 2Te 2:10.) Et oppslagsverk sier dette om det greske uttrykket som er brukt her: «Synden blir framstilt som en aktiv, aggressiv makt.» Et annet sier: «Synden er en forfører som ikke holder sine løfter.» – Se studienote til Kol 2:8; se også 1Mo 4:7.

oppnår fellesskap med Kristus: Eller: «får del i Kristus». Det greske ordet for «fellesskap» er gjengitt med «de andre kongene» i He 1:9 og «medarbeiderne (eller: «forretningspartnerne») i Lu 5:7. Men i denne sammenhengen blir ordet brukt for å beskrive hva Kristi brødre har til felles med ham. De må for eksempel lide fordi de er trofaste mens de lever på jorden, og de skal tjene Jehova i all evighet i himmelen. – He 3:1 og studienote; 12:28; 1Pe 4:13; Åp 3:21; 20:6.

ble liggende som lik i ødemarken: Det greske ordet som er gjengitt med «lik», forekommer bare her i De kristne greske skrifter, men det er brukt i Septuaginta i oversettelsen av 4Mo 14:29, 32, den beretningen Paulus viser til. Dette greske ordet ble tydeligvis brukt i nedsettende betydning om personer som ble ansett for å være så onde at de ikke fortjente å få en skikkelig begravelse. (Se også Jes 66:24, der Septuaginta bruker det samme greske ordet om «likene» av dem som gjorde opprør mot Jehova.) Paulus bruker dette negative ordet for å advare de kristne mot å følge det dårlige eksemplet til de opprørske israelittene ved at de «trekker seg bort fra den levende Gud». – He 3:12 og studienote.