siden løftet om å komme inn til hans hvile fortsatt gjelder: Under ledelse av den hellige ånd viser Paulus at det Gud sa gjennom David i Sl 95:11, var mer enn en dom over hans opprørske folk. Ordene hans utgjorde også et løfte. Israelittene fikk ikke komme inn til Guds hvile. Men brevet til hebreerne fokuserer ikke på det israelittene gikk glipp av. Det tar i stedet opp et spennende tema: Løftet om å få komme inn til Guds hvile ‘gjelder fortsatt’, for denne muligheten står åpen for de kristne. (Se studienoter til He 4:3, 10.) Dette er den første av mange ganger i dette brevet at Paulus nevner et løfte som kommer fra Gud. (Noen andre eksempler finnes i He 6:12, 17; 9:15; 10:36; 11:9.) At Gud gir et løfte, er et oppmuntrende tema. I gammel ikke-bibelsk gresk litteratur var det veldig sjelden man kunne lese om en gud som kom med løfter til mennesker.

må vi være på vakt: Bokstavelig: «må vi frykte». Et oppslagsverk forklarer at «den formen for frykt som man her oppfordres til å ha, er den som fører til at man er forsiktig og tenker seg godt om».

går glipp av dette: De opprørske israelittene levde ikke i harmoni med Guds hensikt. Derfor gikk de glipp av muligheten til å komme inn til Guds hvile. Fordi de hadde en opprørsk innstilling, var de ikke verdige til å få komme inn i det lovte land. (Se studienote til He 3:11.) Paulus oppfordrer de kristne hebreerne til å unngå å oppføre seg på en måte som ville føre til at de ikke fikk komme inn til den lovte hvilen.

det gode budskap ble forkynt både for oss og for dem: Jehova forkynte det gode budskap for israelittene etter at de gikk ut av Egypt. Blant de løftene han ga dem, var at de ville få komme inn til hans hvile i det lovte land og ha et spesielt forhold til ham hvis de var lydige. Med tiden skulle de bli «et kongelig presteskap». (2Mo 19:5, 6; 23:20–25, 31) Men israelittene viste ikke tro og var ikke lydige. Til slutt forkastet derfor Jehova den nasjonen og sørget for at «det gode budskap ble forkynt» for dem som ble Kristi åndssalvede disipler. Hvis de viste tro og var lydige, ville de få komme inn til Guds hvile, bli godkjent av ham og bli konger og prester i det himmelske riket. – 1Pe 2:9; Åp 5:10.

de var ikke forent i tro sammen med dem som var lydige: De fleste israelittene på Moses’ tid fikk ikke noen nytte av det ordet, eller det gode budskap, som ble forkynt for dem. Israelittene hadde ikke samme tro som Josva og Kaleb, som var blant dem som «var lydige» mot budskapet. De ulydige israelittene ville ikke rette seg etter Jehovas befaling om at de skulle innta det lovte land. – 4Mo 14:1–11, 35–38.

Vi som har vist tro, går inn til hvilen: Sammenhengen viser at Paulus sikter til den hviledagen som begynte da Jehova hadde fullført sitt skaperverk. (He 4:4, 5, 10) Beretningen i 1. Mosebok kommer med en viktig opplysning om denne dagen: «Gud velsignet den sjuende dagen og erklærte den hellig.» (1Mo 2:2, 3) Denne erklæringen betydde at ved slutten av hviledagen ville alle Jehovas hensikter med jorden og menneskene være gjennomført. Hele skaperverket ville være nøyaktig slik Gud hadde tenkt at det skulle være. Da Satan, Adam og Eva gjorde opprør, var det ikke lenger harmoniske forhold på denne hviledagen, men dette har ikke hindret Jehova i å gjennomføre sin hensikt. Det Paulus skrev under inspirasjon, forsikret de kristne hebreerne om at de kunne komme inn til Jehovas hvile. Det kunne de gjøre ved å leve i harmoni med hans hensikt, som gradvis blir gjennomført. De måtte for eksempel stole på Jehova og vise tro på hans løfter. – He 3:19; 4:6.

enda han hadde fullført sine gjerninger: Jehovas skapergjerninger på jorden var fullført etter at Eva ble skapt. Paulus’ resonnement kan derfor oppsummeres slik: Guds hviledag begynte for lenge siden, og helt siden da har Gud invitert mennesker til å komme inn til denne hvilen. Mange vil ikke ta imot invitasjonen, men muligheten til å ‘gå inn til hvilen’ har stått åpen for dem som viser tro.

«Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt arbeid»: Paulus siterer fra 1Mo 2:2, som omtaler den sjuende dagen i skapelsesuken. I det verset antyder det hebraiske uttrykket som er gjengitt med «begynte han å hvile», at Guds hviledag ikke var over. Den forståelsen underbygges av disse punktene: Det sies om alle de tidligere skapelsesdagene at «det ble kveld, og det ble morgen», noe som betyr at hver av disse dagene var over. (1Mo 1:5, 8, 13, 19, 23, 31) Men denne formuleringen blir ikke brukt om den sjuende dagen. I He 4:7 anvender Paulus dessuten uttrykket «i dag», som er hentet fra Sl 95:7, på Guds hviledag. Det viser at dagen fortsatt varte da David skrev ned denne salmen under inspirasjon. (Sl 95:7–11; se studienote til He 4:7.) I harmoni med dette resonnementet viser Paulus at den sjuende dagen fortsatt varte på hans tid, og at det var mulig for de kristne å komme «inn til Guds hvile». – He 4:3, 10, 11.

var ulydige og kom derfor ikke inn til denne hvilen: I en lignende uttalelse i He 3:19 sier Paulus at «det var mangel på tro» som førte til at israelittene ikke kom inn til Guds hvile. Fordi de ikke trodde på Jehovas løfter om å støtte og beskytte dem, var de ulydige mot hans befalinger. Resultatet av denne ulydigheten var at disse opprørerne ikke kom inn i det lovte land og ikke kom inn til Guds hvile. (Se studienoter til He 3:11; 4:2.) Bibelen holder fram at det å vise tro innebærer å være lydig. – Joh 3:16 og studienote, 36; se også Jak 2:20–23.

ved at han lang tid senere, i Davids salme, sier: Paulus siterer fra Sl 95:7, 8 og sier at det var David som skrev denne salmen. (Den hebraiske teksten sier ingenting om hvem som har skrevet Sl 95, men den greske oversettelsen Septuaginta har denne overskriften: «En lovsang av David».) Disse ordene ble virkelig skrevet «lang tid senere». På Davids tid hadde det gått omkring 450 år siden Gud erklærte at de opprørske israelittene ikke ville få komme inn til hans hvile (4Mo 14:22, 23; He 3:7, 11; 4:3, 5), og det hadde gått nesten 3000 år siden Guds hviledag begynte. – 1Mo 2:2; se studienote til He 4:4.

Josva: Josva, Nuns sønn, er omtalt to ganger i De kristne greske skrifter. (Se studienote til Apg 7:45.) På hebraisk betyr navnet hans «Jehova er frelse». (Jos 1:1, fotn.) Det tilsvarende greske navnet er Iesous, som vanligvis oversettes med «Jesus». (Se studienote til Mt 1:21.) Men sammenhengen viser at Iesous i dette tilfellet sikter til Josva i det gamle Israel som førte Guds folk inn i det lovte land. Her framhever Paulus at det bare er gjennom Jesus Kristus, en større leder enn Josva, at Guds løfter kan bli oppfylt.

ha snakket om en annen dag: Josva ledet israelittene inn i det lovte land, men dette landet ble ikke et varig hvilested. Etter at Josva døde, ble israelittene igjen opprørske. Landet deres ble snart fylt av avgudsdyrkelse og herjet av krig og undertrykkelse. (Dom 2:10–15) Israelittene gikk igjen imot Guds hensikt, så de fikk ikke komme inn til hans hellige hviledag. Men som Paulus påpeker under inspirasjon, snakket Gud senere «om en annen dag», det vil si en annen hviledag enn den ufullstendige hvilen som israelittene opplevde da de kom inn i det lovte land. Denne ‘andre dagen’ er nevnt i Davids salme, der Jehova omtalte denne hviledagen som «i dag». (Sl 95:7; He 4:7, 8) Han viste på den måten at muligheten til å komme inn til hans hvile fortsatt sto åpen. Og som Paulus gjør oppmerksom på i He 4:9, må de kristne gripe den muligheten. – Se studienote til He 4:3.

er det fremdeles en sabbatshvile: Det greske ordet som her er gjengitt med «sabbatshvile» (sabbatismọs), er ikke det vanlige ordet for «sabbaten». (Se for eksempel Mt 12:1; 28:1 og studienote; Lu 4:16) Ifølge et oppslagsverk sikter det «ikke til en konkret ‘sabbatsdag’». Det framhever i stedet tanken om «feststemning og glede, uttrykt i tilbedelse og lovprisning av Gud». Et annet oppslagsverk kaller det «en spesiell periode med hvile for Guds folk etter mønster av den tradisjonelle sabbaten». Paulus sikter altså til et tidspunkt i framtiden da sabbatens virkelige betydning skal bli oppfylt. Som «Herre over sabbaten» skal Jesus da sørge for fullstendig hvile eller befrielse fra de tyngende virkningene av synd og død. (Mt 12:8 og studienote) Paulus kan ha brukt dette unike greske ordet – som ikke finnes andre steder i De greske skrifter og heller ikke i Septuaginta – for å understreke at han ikke siktet til den tradisjonelle jødiske sabbaten. Og som Bibelen viser andre steder, er ikke de kristne forpliktet til å holde en bokstavelig sabbatsdag. – Se Ordforklaringer: «Sabbat»; se også Kol 2:14, 16 og studienote.

den som har kommet inn til Guds hvile: Gud valgte å hvile ved å ikke skape noe mer på jorden. Det gjorde han for å gjennomføre sin enestående hensikt med jorden. (1Mo 2:2, 3) Paulus oppfordrer de kristne hebreerne til å leve i harmoni med Guds hensikt ved å «hvile fra sine gjerninger», det vil si ved å godta Guds ordning for utfrielse gjennom Kristus. De kunne ikke bli rettferdige i Guds øyne på egen hånd, heller ikke ved å gjøre gjerninger som var basert på Moseloven, som på det tidspunktet ble betraktet som ugyldig. (Ro 10:4; Kol 2:13, 14; He 7:12; se også studienote til He 6:1.) De måtte dessuten unngå å «falle og bli [ulydige] på samme måte» som de illojale israelittene. – He 4:11; se studienote til He 4:3.

gjøre alt vi kan: Se studienote til 2Ti 2:15.

Guds ord: Sammenhengen viser at «Guds ord» her sikter til Guds budskap om hans hensikt, de løftene han har gitt. I versene foran (He 3:7–4:11) har Paulus skrevet om Guds hensikt med israelittene. De skulle bli hans spesielle eiendom og gå inn i det lovte land, der de kunne tilbe Gud på rette måte og glede seg over de velsignelsene det fører med seg. (2Mo 3:8; 19:5, 6; 5Mo 12:9, 10) Gud sørget for at hans løfter og hensikter ble skrevet ned under inspirasjon i hans Ord, Bibelen. Uttrykket «Guds ord» i He 4:12 kan derfor i utvidet forstand med rette brukes om Bibelen. – Se også 2Ti 3:16 og studienote.

Guds ord er levende: Guds ord, hans uttrykte hensikt, er «levende» på flere måter. Tidligere hadde disippelen Stefanus brukt et lignende uttrykk om den Loven som ble gitt til israelittene ved Sinai-fjellet. Stefanus snakket om «levende, hellige utsagn [bokst.: «levende ord»]». (Apg 7:38; se også Ro 3:2 og studienote.) Dette ‘ordet’, eller budskapet, ga håp om liv til dem som valgte å følge det. (5Mo 32:47) Det var også meningen at budskapet fra Gud skulle leve i hjertet til dem som tok imot det. (5Mo 30:14) Det viktigste er at Jehova Gud alltid lever og arbeider for å oppfylle sitt ord. Hans ord er derfor varig og gir resultater. – Jes 55:10, 11.

har stor kraft: Eller: «er virksomt (aktivt)». Når det gjaldt de israelittene som ikke rettet seg etter Guds hensikt, hadde «Guds ord» stor kraft på den måten at det avslørte at de manglet tro i sitt hjerte. (He 3:8, 16–19) Paulus oppfordrer her de kristne hebreerne til å lære av denne inspirerte beretningen. Han visste at Guds ord ville være aktivt og ha stor kraft i deres liv også. Det kunne vise hva som bodde i hjertet deres, bygge opp troen deres og hjelpe dem til å forandre livet sitt til det bedre. – Se ogsåstudienoter til Flp 2:13 og 1Te 2:13, der Paulus bruker et ord som er beslektet med det som her er oversatt med «har stor kraft».

tveegget sverd: Det greske ordet for «sverd» (mạkhaira) i dette verset sikter sannsynligvis til et ganske kort sverd. (Se for eksempel Mediegalleri: «Romersk sverd»; se også Åp 1:16; 2:12; 6:8, der det er brukt et annet gresk ord, rhomfaia, som er gjengitt med «langt sverd».) Noen sverd var tveeggede, det vil si at bladet hadde to skarpe egger som gjorde det mulig å hogge med begge sider. Dette språkbildet framhever den gjennomtrengende kraften i Guds ord. Det har større kraft og kan utrette mer enn noe menneskelaget redskap eller instrument, slik Paulus forklarer videre.

det skiller sjel og ånd: Paulus understreker her at Guds ord, eller budskap, kan trenge dypt inn i det indre menneske, som om det var et skarpt sverd. Slik det greske ordet for «sjel» er brukt i Bibelen, sikter det generelt sett til en levende skapning og dermed til noe som er materielt, håndgripelig og synlig. (Se Ordforklaringer: «Sjel»; se også studienote til 1Kt 15:44.) Her sikter derfor «sjel» til hvordan en person ser ut til å være på utsiden, mens «ånd» sikter til hvordan en person er på innsiden, den innstillingen som preger ham. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Guds inspirerte ord «skiller sjel og ånd» på den måten at det avslører mye mer om en person enn det han ser ut til å være på overflaten. En persons reaksjon på Guds budskap viser hvem han egentlig er, hvilke holdninger og motiver han har.

det skiller … marg og ben: Dette språkbildet viser enda tydeligere hvor dypt Guds ord kan trenge inn i det indre menneske. Marg og ben (bokst.: «ledd») er ikke synlige, men er inni kroppen, under overflaten. Fordi marg bare finnes dypt inni knoklene, ble dette greske ordet også brukt i overført betydning om kjernen eller den innerste delen av noe. Her kombinerer Paulus disse ordene i en billedlig uttrykksmåte for å vise at Guds ord kan nå inn til og påvirke selv de dypeste tankene og følelsene.

kan bedømme hjertets tanker og ønsker: Det greske ordet som er gjengitt med «kan bedømme» (bokst.: «kan felle dom over»), overbringer tanken om å granske, evaluere og skille fra hverandre. Guds ord kan til og med skille mellom «tanker» og «ønsker», to begreper som har veldig lik betydning. En persons reaksjon på Guds budskap kan fortelle noe om hans tanker – hva han tenker på. Men kraften i Guds ord kan gjøre mer enn det ved å avdekke hans ønsker – de underliggende grunnene til at han tenker som han gjør. Denne avsluttende uttalelsen i He 4:12 viser at Guds ord trenger dypt inn i det billedlige hjertet og bedømmer en persons tanker, holdninger, ønsker, motiver og hensikter, slik at det blir tydelig hvordan hele det indre menneske er. – Se studienoter til Mt 22:37; Ef 5:19.

ham som vi skal stå til regnskap for: Det kan være at Paulus her bruker et språkbilde som dreier seg om at en person gjør opp regnskapet med dem han har myndighet over. (Se også Mt 18:23; 25:19; Lu 16:2, der det greske ordet som her er gjengitt med «regnskap», overbringer en lignende tanke.) Alle mennesker må stå til ansvar overfor Gud for det de gjør. (Sl 62:12; Ord 24:12; For 12:13, 14; Ro 2:6; 14:12; 2Te 1:7–9; 1Pe 1:17; 4:5) Paulus mente selvfølgelig ikke at Jehova overvåker de kristne med tanke på å straffe dem for feilene deres. Nei, han følger oppmerksomt med på det hans folk gjør, fordi han har kjærlig omtanke for dem og har et sterkt ønske om å belønne dem. – Ord 19:17; Jes 40:10; Mt 6:4, 6; He 11:6.

en stor øversteprest: I brevet sitt har Paulus allerede nevnt at Jesus er en øversteprest. (He 3:1; se studienote til He 2:17.) Her føyer han adjektivet «stor» til den tittelen. (Se også He 10:21.) Ja, som brevet viser videre, var Jesus større enn alle øversteprestene i Arons slektslinje. – He 4:14–7:28.

som har gått inn i himmelen: Bokstavelig: «som har gått gjennom himlene». Paulus begynner her en drøftelse av hvorfor Kristus er en større øversteprest enn de øversteprestene som tjente i det jordiske tabernaklet og senere i templet. Under Moseloven gikk øverstepresten inn i Det aller helligste én gang i året for å bære fram blodet av et sonoffer for nasjonen Israel. (He 9:7) Men den større Øversteprest, Jesus, trådte etter sin oppstandelse fram for Gud i «selve himmelen» for å bære fram verdien av sitt utøste blod. Hans offer gjorde varig og fullstendig soning for alle dem som viser tro på ham. – He 9:11, 12, 23, 24; 10:1–4.

vi har ikke en øversteprest som ikke kan vise medfølelse: Paulus sier ikke bare at Jesus kan vise medfølelse. For å understreke dette poenget bruker han i stedet dobbelt nektelse («vi har ikke … som ikke kan»). Han forsikrer på den måten de kristne hebreerne om at Jesus skiller seg klart ut fra de ufullkomne menneskene som tjente som øversteprester. Noen øversteprester i Israels historie manglet til tider medfølelse med det folket det var meningen de skulle hjelpe.

vise medfølelse med oss i våre svakheter: Det greske ordet som er gjengitt med «vise medfølelse», betyr å leve seg inn i det en annen person opplever og føler. (Se også He 10:34, der Paulus bruker det samme greske verbet.) Jesu liv på jorden førte til at han fikk større medfølelse med menneskene. Han var fullt ut menneske – han opplevde sorger og skuffelser og å være sliten, bli dårlig behandlet og bli ydmyket. (Se studienote til He 2:17.) Dessuten viste han gang på gang at han har stor medfølelse med dem som kjemper for å stå imot synd. – Se også studienoter til Mr 5:34; Joh 11:33, 35.

prøvd på alle måter: Se studienoter til He 2:18; 4:15; 5:8.

La oss derfor komme fram for … med frimodighet: Selv om de kristne er syndige, kan de komme fram for Jehova ved å tilbe ham på en godkjent måte og be fritt til ham. Det kan de gjøre fordi Jesus, som «en stor øversteprest», anvender verdien av gjenløsningsofferet til beste for dem. (He 4:14; 10:19–22, 35; se studienoter til Ef 3:12; He 3:6.) Formen av det greske verbet som er gjengitt med «la oss … komme fram for», viser at en kristen fritt kan komme fram for Guds trone når som helst. Men denne ‘frimodigheten’ betyr ikke at de kristne kan snakke til Jehova på en respektløs eller altfor uformell måte. De bør be på en respektfull og verdig måte, fullt overbevist om at Jehova er villig til å lytte til bønnene deres. – 1Jo 3:21, 22; 5:14.

den ufortjente godhets trone: I Bibelen blir ordet «trone» ofte brukt billedlig om et regjeringssete. Jehovas ufortjente godhets trone står altså for hans måte å herske på, for den kjennetegnes av hans sjenerøse kjærlighet og godhet. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Denne godheten fikk Jehova til å sørge for at ufullkomne mennesker kan komme fram for hans kongetrone. Paulus oppfordrer de kristne hebreerne til å benytte seg av denne store ufortjente godheten, som kommer til uttrykk gjennom Jesus Kristus, ‘den store øversteprest’, på grunnlag av hans gjenløsningsoffer. (He 4:14; se studienoter til Joh 1:14.) Når vi kommer fram for Gud i bønn, kan vi derfor stole på at vi vil «bli vist barmhjertighet og ufortjent godhet når vi har behov for hjelp».