Melkisedek: I De hebraiske skrifter er Melkisedek nevnt første gang i 1Mo 14:17, 18, der det fortelles om hans møte med Abraham (Abram). Omkring 900 år etter den hendelsen forutsa David at Messias skulle være «prest for evig på samme måte som Melkisedek». (Sl 110:1–4) Jesus siterte fra denne salmen den 11. nisan i år 33. (Mt 22:42–45; Mr 12:35–37; Lu 20:41–44) Noen uker senere, på pinsedagen i år 33, bekreftet Peter at Davids profeti var blitt oppfylt. (Apg 2:33–36) I De kristne greske skrifter er det bare i Hebreerbrevet Melkisedek blir nevnt ved navn. (He 5:6 og studienote) På hebraisk betyr navnet Melkisedek «Rettferdighetens konge». – He 7:2.

konge i Salem: 1Mo 14:18 forteller at Salem var den byen der Melkisedek var konge og prest. Ifølge jødisk tradisjon er Salem identisk med Jerusalem, og den hebraiske stavemåten av «Salem» inngår i navnet Jerusalem. De hebraiske skrifter antyder også at Salem er det samme som Jerusalem. Det står for eksempel at Abraham møtte Melkisedek i «Kongedalen», som sannsynligvis lå i nærheten av Jerusalem. (1Mo 14:16, 17; 2Sa 18:18) I Sl 76:2 brukte salmisten «Salem» som parallell til «Sion». Så det ser ut til at Melkisedek tjente som konge og prest på akkurat det stedet der kongene i Davids slektslinje og de levittiske prestene tjente mye senere. Det var også der Jesus Kristus ofret sitt liv, han som var utvalgt til å være konge og prest «på samme måte som Melkisedek». – He 3:1; 7:1–3, 15–17; 10:12.

prest for Den Høyeste Gud: I Bibelen er Melkisedek den første som blir kalt «prest». (1Mo 14:18) Han tilba ikke en hedensk gud, men den Gud som Abraham tilba. Begge mennene omtalte Jehova som «Den Høyeste Gud» og som «han som har skapt himmel og jord». (1Mo 14:18–20, 22) Det var Jehova selv som utnevnte Melkisedek til å tjene som prest. – Sl 110:4; He 7:17.

Salems konge, det vil si «Fredens konge»: De hebraiske skrifter sier ikke noe om hva navnet Salem betyr (1Mo 14:18), men her forklarer Paulus under inspirasjon at det betyr ‘Fred’. Det ser ut til at han knytter det til det hebraiske ordet for «fred» (sjalọm). «Fredens konge» er en passende tittel på Melkisedek, som Paulus knytter til Jesus. (He 6:20; 7:3) Og i Bibelen blir fred ofte forbundet med Jesu styre som den lovte Messias. I Jes 9:6, 7 blir han for eksempel kalt «Fredsfyrste», det vil si en fyrste som fremmer fred. – Se også Sl 72:1, 3, 7; Sak 9:9, 10; les mer om ordene for «fred» på originalspråkene i studienote til Mr 5:34.

uten slektsregister: Som andre mennesker må Melkisedek ha hatt foreldre, og det kan være at han fikk etterkommere. Derfor kunne han ha hatt et slektsregister, eller et stamtre. Men fordi Bibelen ikke oppgir noen detaljer om Melkisedeks forfedre eller etterkommere, kunne Paulus si at Melkisedek var «uten slektsregister». Den syriske Peshitta (en oversettelse som ble brukt fra 400-tallet evt. og framover) gjengir He 7:3 slik: «Det står ikke skrevet i slektsregistrene hvem hans far og mor var, når han var født, eller når han døde. I stedet står hans prestedømme for evig på samme måte som det gjør for Guds Sønn.» Jesus ble ikke prest gjennom menneskelig avstamning, for han ble ikke født i Levis stamme, prestestammen. Nei, han ble direkte utnevnt til øversteprest av Gud, slik Melkisedek ble. (He 5:10; 7:15, 16) De lovene som regulerte det levittiske prestedømmet, var derimot basert på «fysisk avstamning», så de levittiske prestene var nødt til å ha nøyaktige slektsregistre. – He 7:16; 4Mo 3:10, 15, 16; Ne 7:63, 64.

Hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende: Paulus mener ikke at Melkisedek eller Jesus bokstavelig talt ikke hadde noen begynnelse. Melkisedek ble født på den naturlige måten. Jesus ble skapt som en åndeskapning, som «den førstefødte av alt som er skapt», og «den første Gud skapte». (Kol 1:15 og studienote; Åp 3:14) Poenget er ganske enkelt at Melkisedek – som Jesus – ikke ble prest fordi han arvet denne stillingen. Og siden det ikke står noe i Bibelen om når hans liv endte, kunne Paulus bruke dette som en illustrasjon på at Jesus skulle være prest for evig.

gjort lik Guds Sønn: Paulus sier ikke at Gud gjorde sin Sønn lik Melkisedek, men at han på en måte gjorde Melkisedek lik sin Sønn. Det gjorde han ved å sørge for at beretningen i 1. Mosebok om kongen og presten Melkisedek ikke inneholder noen detaljer om hans bakgrunn, fødsel, familie eller død. (1Mo 14:18–20) Denne nøye formulerte beretningen gjorde det mulig for Melkisedek å tjene som et profetisk forbilde – en prest som var direkte utnevnt av Gud.

prest for alltid: Det står ikke noe i Bibelen om at Melkisedek hadde en forgjenger eller en etterfølger i sin stilling som prest. Det er derfor det kan sies at han er prest «for alltid». «På samme måte som Melkisedek» hadde Jesus ingen forgjenger. (He 5:5, 6, 10; 6:20; 7:15–17) Bibelen sier dessuten om Jesus: «Han [har] ingen etterfølgere i sitt prestedømme.» – He 7:24 og studienote.

han som Abraham … ga en tiendedel av det beste byttet: Moseloven påla israelittene å betale en tiendedel, eller tiende, av avlingen i landet for at Levis stamme skulle ha noe å leve av, men den ordningen begynte omkring fem hundre år etter Abrahams tid. (4Mo 18:21, 24) Da Abraham ga Melkisedek en tiendedel av byttet, gjorde han det ikke fordi det var en lov som krevde det, men fordi han anerkjente at Jehova hadde gitt Melkisedek myndighet til å tjene som «prest for Den Høyeste Gud». (He 7:1) Beretningen i 1. Mosebok sier at Abraham ga Melkisedek «en tiendedel av alt», noe som sikter til det byttet Abraham tok etter å ha beseiret en koalisjon av fire konger. (1Mo 14:9, 18–20) Paulus tilføyer her detaljen «en tiendedel av det beste byttet». Abraham mente tydeligvis at Melkisedek fortjente å bli vist den største ære.

Abraham, familieoverhodet: Mange oversettelser bruker her ordet «patriarken» (fra det greske ordet patriạrkhes, som Paulus bruker her). Dette ordet betyr «far til en stamme eller nasjon». (Se studienote til Apg 7:8.) Abraham hadde myndighet over sin store familiegruppe og ledet den i tilbedelsen av Jehova. Hele nasjonen Israel med dens prestelige og kongelige slektslinjer var hans etterkommere. Abraham var derfor større enn de levittiske prestene som nedstammet fra ham. Likevel viser Paulus her at patriarken Abraham ydmykt æret Melkisedek. Han anerkjente altså at denne kongen og presten var større enn ham. (He 7:1, 2) Paulus’ resonnement er at den Kongen og Øverstepresten som Melkisedek var et bilde på, Jesus Kristus, må være enda større. – Se studienote til He 4:14.

Levis sønner: Ikke-prestelige medlemmer av Levis stamme hadde ikke fått noe eget landområde som arv, så de fikk i stedet tiende fra resten av nasjonen. (4Mo 18:21) Disse ikke-prestelige levittene ga på sin side en tiendedel av det de fikk, til dem i deres stamme som hadde den æren å tjene som prester. De ga prestene «det aller beste» av det de selv fikk. (4Mo 18:25–29) De ikke-prestelige levittene hjalp også prestene i arbeidet deres. – Se Ordforklaringer: «Levi; levitt».

skal kreve inn tiende: Se Ordforklaringer: «Tiendedel (tiende)».

er etterkommere av Abraham: Bokstavelig: «er utgått fra Abrahams lend». Et lignende uttrykk, «hans lends frukt», er gjengitt med «etterkommerne hans» i Apg 2:30. – Se studienote.

den som blir velsignet, er mindre enn den som velsigner: Paulus viser til dette prinsippet i sin argumentasjon for at Melkisedeks prestedømme er hevet over det levittiske prestedømmet. Ettersom Melkisedek velsignet Abraham, må denne kongen og presten ha vært større enn Abraham og alle etterkommerne hans, også Levi og de levittiske prestene. – He 7:1, 6.

velsignet: I bibelsk sammenheng kan et menneske velsigne et annet menneske ved å anerkjenne den andres gode egenskaper eller gode arbeid. (2Mo 39:43) Eller han kan uttrykke et ønske om at Gud må vise den andre velvilje – på en måte oppfordre Gud til å velsigne ham eller henne. (Ru 3:10) Men det var mer inne i bildet da Melkisedek velsignet Abraham. Fordi han var prest med myndighet til å tale på vegne av Gud, var ordene hans profetiske. Han bekreftet overfor Abraham at Jehova skulle velsigne ham og hans ufødte avkom. – 1Mo 14:18–20.

en som fortsetter å leve, slik Skriftene vitner om ham: Fordi Melkisedek var et ufullkomment menneske, døde han. (Ro 5:12) Men Paulus understreker her at Skriftene ikke sier noe om hans død. Det er på det grunnlaget det kan sies at Skriftene vitner om ham at han «fortsetter å leve». – He 7:3 og studienote.

Levi … har gitt tiende gjennom sin stamfar Abraham: Paulus’ resonnement går ut på at da Abraham anerkjente Melkisedek som prest for Jehova og æret ham ved å betale ham tiende, var det som om alle Abrahams ufødte etterkommere æret Melkisedek. Man kan si at Abraham fungerte som representant for alle etterkommerne sine. En av dem var Levi, Abrahams oldebarn, og en annen var Aron, som nedstammet fra Levi. Paulus underbygger på denne måten det poenget at Melkisedek var større enn Abraham. Med unntak av Jesus må denne kongen og presten også ha vært større enn alle Abrahams etterkommere, deriblant alle de prestene som tjente ved templet i Jerusalem på Paulus’ tid. Disse prestene kunne altså ikke måle seg med ham som ifølge profetien skulle være «øversteprest på samme måte som Melkisedek». – He 5:10; Sl 110:4.

var en framtidig etterkommer av Abraham: Bokstavelig: «var i sin stamfars lend». – Se studienote til He 7:5.

Hvis det hadde vært mulig å oppnå fullkommenhet: En fullkommen person har en fullstendig ren samvittighet. Han vet at Jehova Gud ser på ham som syndfri. (Se også He 10:1, 2.) Men ikke noe syndig menneske kunne oppnå slik fullkommenhet ved hjelp av Moseloven og dens levittiske presteskap. (He 7:19) Disse prestene bar fram ofre som minnet Guds folk om hva synd er, og hvor alvorlig det er å synde. (He 10:3) Ofrene pekte også fram mot det større offeret som Jesus Kristus skulle bære fram «én gang for alle». (He 9:12; 10:10) Det var bare dette fullkomne offeret, som nøyaktig tilsvarte det livet Adam mistet, som kunne føre til fullstendig tilgivelse av synder. (1Ti 2:6 og studienote; He 10:4) Ved at Kristus ga sitt liv som en løsepenge, ble han «Lovens ende». Og som Øversteprest åpnet han veien for at mennesker til slutt kan oppnå fullkommenhet. – Ro 10:4; He 10:14 og studienote.

var et trekk ved den loven som ble gitt: Denne formuleringen kan også gjengis med «var grunnlaget for den loven som ble gitt». Ordningen med prester i Israel var et sentralt trekk ved den loven som Jehova ga folket. Ved å bære fram ofre hjalp prestene til med å oppfylle en grunnleggende hensikt med Loven, nemlig å minne Guds folk om at det er alvorlig å synde, og at det er behov for å gjøre soning. (Se studienote til He 5:1.) Ja, en hel bok i Pentateuken – 3. Mosebok – handler om ordningen med prester, tabernaklet og ofrene.

prestedømmet blir forandret: Jehova hadde sverget en ed om at Messias skulle være konge og prest på samme måte som Melkisedek. (Sl 110:2, 4; He 7:11) Denne eden viste at det levittiske prestedømmet skulle bli forandret, ja faktisk bli erstattet med noe annet. Jesus, som var en etterkommer av Juda, kunne ikke tjene som øversteprest under Moseloven, for den krevde at prester kom fra Levis stamme. (Mt 2:6; Åp 5:5; se studienote til He 7:14.) Men fordi Jesus var direkte utnevnt av Gud, slik Melkisedek var, kunne han være både konge og prest. – He 7:15, 21 og studienote.

vår Herre stammet fra Juda: For at Jesus skulle ha juridisk rett til å herske som den forutsagte messianske Konge, måtte han bli født i Judas slektslinje. (1Mo 49:10) I det første århundre fantes det sannsynligvis nøyaktige slektsregistre i offentlige arkiver. Slike opptegnelser beviste at Jesus var en etterkommer av Juda gjennom Davids kongelige slektslinje. Disse dokumentene ble etter alt å dømme ødelagt under det jødiske opprøret mot Romerriket i årene 66 til 70. Men Jesu slektsregister er blitt bevart i Matteusevangeliet og Lukasevangeliet. (Mt 1:1, 3, 16; Lu 3:23, 33) Det var derimot ikke nødvendig med noe slektsregister for å slå fast at Jesus var kvalifisert til å være Øversteprest. Han trengte ikke å være en etterkommer av Levi. I stedet skulle han være konge og prest på samme måte som Melkisedek, på grunnlag av Guds utnevnelse og ed. – Sl 110:1–4; Mr 12:35, 36; He 7:15–17; se studienote til He 7:12.

en lov som krever en bestemt fysisk avstamning: Bokstavelig: «et kjødelig buds lov». Paulus sikter her til de forskriftene i Moseloven som gjaldt prestedømmet – for eksempel den som sa at alle prester måtte være etterkommere av Levi.

den kraften som gir ham et uforgjengelig liv: Eller: «den kraften som gir ham et liv som ikke kan tilintetgjøres». Jesus kunne bli «prest for evig på samme måte som Melkisedek» fordi Jehova ga ham «den kraften som gir ham et uforgjengelig liv». (He 7:3, 17) Jesus fikk denne enestående belønningen da hans Far oppreiste ham fra døden. (Apg 13:33–37; 1Ti 6:16 og studienote) Jehova oppfylte dermed sin ed og gjorde det mulig for sin Sønn å tjene som «prest for evig». (Sl 110:4) Jesus er nå udødelig, noe som betyr at han har et liv som ikke kan nedbrytes eller gå til grunne. Han kan derfor tjene som Øversteprest uten å trenge noen etterfølgere «fordi han alltid lever og kan be for» dem som tror, slik at de kan oppnå liv. – He 7:24, 25.

«Du er prest for evig på samme måte som Melkisedek»: Se studienoter til He 5:6; 7:1.

De tidligere budene blir derfor opphevet: Sammenhengen tyder på at uttrykket «de tidligere budene» først og fremst sikter til forskriftene for det levittiske prestedømmet. (He 7:15, 16) Det greske ordet for «opphevet» ble noen ganger brukt som et juridisk uttrykk som betydde «annullere; gjøre ugyldig», så Paulus viser at dette sentrale trekket ved Loven ikke lenger var gyldig. (He 7:11 og studienote, 12) Det kan sies at forskriftene for prestedømmet er svake og ikke kan hjelpe oss, fordi ingen ufullkommen prest som bar fram dyreofre, kunne hjelpe mennesker til å bli fullkomne. (Se studienoter til Ro 8:3; He 5:2.) Men nå hadde Gud utnevnt sin Sønn til å tjene som prest på samme måte som Melkisedek. Så «de tidligere budene» var erstattet med «et bedre håp», et som var basert på Jesu Kristi gjenløsningsoffer. – He 7:19 og studienote, 22–27.

Loven gjorde ikke noe fullkomment: De dyreofrene som prestene bar fram under Moseloven, ga syndige mennesker et grunnlag for å nærme seg Gud i håp om at han ville tilgi syndene deres. (3Mo 1:3, 4; Sl 65:2–4) Men Lovens ordning med prester og ofre kunne aldri fjerne synd fullstendig. (Ro 8:3 og studienote; He 10:4) Loven kunne derfor ikke fullt ut gjenopprette et ufullkomment menneskes forhold til Jehova.

men innføringen av et bedre håp gjorde det: Jehova innførte «et bedre håp» da han sendte Jesus Kristus til jorden for å sørge for et bedre offer og et presteskap som var bedre enn presteskapet under Moseloven. Dette håpet innbefatter utsiktene til å bli frelst ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer, som gir ufullkomne mennesker muligheten til å ‘nærme seg Gud’ og få et fullkomment forhold til ham. – He 6:18, 19; 7:25.

Dette skjedde ikke uten at det ble sverget en ed: Gud ikke bare utnevnte Jesus til Øversteprest, men han gjorde det ved å sverge en høytidelig ed. (Sl 110:1, 4; He 7:21 og studienote) På grunnlag av den eden opprettet Jehova «en bedre pakt» – en som til og med var bedre enn den mosaiske lovpakten. – He 7:22.

prester uten at det er blitt sverget en ed: Jehova ba Moses om å innsette Aron som Israels første øversteprest, og Han valgte ut Arons sønner til å være underprester. (2Mo 28:1; 29:35) Deretter tjente Arons etterkommere som prester i Israel, og de andre mennene i Levis stamme var medhjelperne deres. (2Mo 29:9; 4Mo 3:6–10) Prestene i Israel fikk altså sin ærefulle stilling «uten at det [var] blitt sverget en ed». De fikk den i stedet på grunn av «en bestemt fysisk avstamning». (He 7:16) Paulus slår fast at et prestedømme som er basert på en ed som Gud har sverget, er langt bedre enn et prestedømme som er basert på fysisk avstamning.

Jehova: Den hebraiske grunnteksten i Sl 110:4, som dette sitatet er hentet fra, inneholder Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH). Guds navn er derfor brukt her i hovedteksten. – Se Tillegg C1 og C2.

Jehova har sverget: Paulus siterer igjen fra Sl 110:4, men denne gangen tar han med en del han ikke har sitert tidligere: «Jehova har sverget, og han kommer ikke til å ombestemme seg.» (Se studienoter til He 5:6.) Paulus hadde allerede slått fast at den eden Jehova hadde sverget, ikke kan forandres. Den er den mest pålitelige garantien som finnes. (Se studienoter til He 6:17, 18.) Den eden Jehova sverget om Jesus, «Du er prest for evig» på samme måte som kongen og presten Melkisedek, utgjør en personlig pakt mellom Jehova og hans Sønn. (He 7:17) Jesus siktet tydeligvis til denne pakten da han selv inngikk en pakt «om et rike» med disiplene sine. – Lu 22:29 og studienote.

garantien for en bedre pakt: Jesus er ikke bare «mellommann» for en ny og bedre pakt. (He 8:6 og studienote) Han er også «garantien for» (eller: «blitt gitt som pant på») denne pakten. Det greske ordet for «garanti» var et juridisk uttrykk som siktet til en som stilte sikkerhet «for at en juridisk forpliktelse ville bli overholdt». Jesus ble en juridisk garanti for at «et bedre håp» ville bli oppfylt. – He 7:19 og studienote, 20 og studienote; se også Ro 8:32.

pakt: Se Ordforklaringer.

mange … måtte bli prester, den ene etter den andre: Paulus sikter til rekken av øversteprester. I 1512 fvt. ble Aron utnevnt av Jehova til å tjene som den første øverstepresten. Da Aron døde 123 år gammel, etterfulgte hans sønn Eleasar ham som øversteprest. (4Mo 20:25–28; 33:39) Da så Eleasar døde, etterfulgte hans sønn Pinehas ham. (Jos 24:33; Dom 20:27, 28) På Paulus’ tid, omkring 1500 år senere, var det mange som hadde vært prester, «den ene etter den andre». Det ser ut til at over 80 menn hadde tjent som øversteprest da templet i Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt.

har han ingen etterfølgere i sitt prestedømme: Eller: «er hans prestedømme permanent». Jesu prestedømme går ikke over til en annen. Alle de aronittiske prestene døde til slutt, så de trengte etterfølgere. (He 7:23) Men Jesus Kristus «lever evig», så han trenger ikke noen etterfølgere i sitt prestedømme. – Se studienote til He 7:25.

Derfor kan han også fullt ut frelse: I motsetning til de ufullkomne øversteprestene som bar fram dyreofre år etter år, bar Jesus fram sitt fullkomne offer «én gang for alle». (He 7:27) Dessuten er Jesus udødelig, så han kan gjennomføre – fra begynnelse til slutt – det arbeidet som består i å frelse syndige mennesker. (Ro 6:9; He 7:23, 24) Han frelser «fullt ut» på den måten at han hjelper alle lydige disipler til å oppnå evig liv, enten udødelig liv i himmelen eller endeløst liv på jorden. – 1Kt 15:54, 55; Åp 21:3, 4.

be for: Eller: «gå i forbønn for». Å «be for» betyr å appellere til noen, eller uttrykke et ønske overfor noen, på vegne av en annen person. Fordi ikke noe ufullkomment menneske kan henvende seg direkte til Gud, ber Jesus for disiplene sine. Han taler deres sak overfor Gud. (He 2:18 og studienote) De kristne kan alltid henvende seg til Gud i Jesu navn og vite at Jesus er klar til å hjelpe dem. (Joh 16:23; He 4:15, 16 og studienote) Paulus antyder selvfølgelig ikke her at Gud er uvillig til å tilgi, og at han krever at Jesus skal bønnfalle ham om å vise barmhjertighet. Nei, Jehova er medfølende og tilgir villig. (2Mo 34:6, 7; Sl 86:5) Det er i virkeligheten Jehova som sørger for at Jesus taler vår sak, slik at vi kan henvende oss til Ham gjennom Jesus for å bli vist barmhjertighet og få hjelp. – Ro 3:24, 25; 2Kt 5:18, 19; 1Jo 2:1, fotn.; 4:10.

en slik øversteprest … som er lojal: Paulus nevner denne egenskapen som en viktig grunn til at Jesus står over alle de jødiske øversteprestene som tjente i nasjonen Israel. Det var ingen av dem som kunne måle seg med ham når det gjaldt å være fullkomment lojal mot Gud. Det greske ordet som er gjengitt med «lojal», kan overbringe tanken om å være «hellig» eller «gudfryktig» (slik noen oversettelser gjengir det her), men det er god støtte for gjengivelsen «lojal». For eksempel blir dette ordet ofte brukt i Septuaginta som en oversettelse av et hebraisk ord som betyr «lojal» eller «den lojale». David skrev i Sl 16:10: «Du skal ikke la din lojale havne i jordens dyp.» Peter og Paulus siterte denne salmen og anvendte den på Jesus. Beretningene i Apg 2:27 og 13:35 bruker det samme greske ordet som Paulus bruker her. (Se også studienote til Tit 1:8.) Av alle Guds skapninger er Jesus det beste eksemplet på en som er lojal, og derfor kunne han med rette bli kalt Guds «lojale».

skilt fra syndere: Jesus var «skilt fra», eller annerledes enn, alle andre mennesker – også alle andre øversteprester – på den måten at han aldri syndet. (1Pe 2:22) Han hadde ingen syndige tendenser. Ved hjelp av hellig ånd beskyttet Jehova ham mot å arve synd fra sin ufullkomne mor, Maria. (Lu 1:35) Men beskrivelsen «skilt fra syndere» betyr ikke at Jesus holdt seg unna alle syndige, ufullkomne mennesker. Som en medfølende Øversteprest var han sammen med dem for å hjelpe dem til å få et nært forhold til Jehova og leve etter hans normer. (Mt 9:11, 12) Paulus sier at syndige mennesker «har behov for» å ha en slik Øversteprest. (Se også He 2:10 og studienote.) Da Paulus skrev til hebreerne, hadde Jesus også i lang tid vært «skilt fra syndere» på en annen måte – han hadde steget opp til himmelen.

opphøyd over himlene: Jehova opphøyde sin Sønn ved å oppreise ham fra døden og sette ham ved sin høyre hånd. Jesus fikk på den måten en stilling som var langt høyere enn alt i de fysiske himlene og langt over syndige mennesker. (1Kg 8:27; He 1:3 og studienote; 4:14 og studienote) Jesu prestedømme var derfor opphøyd over prestedømmet til levittene, som tjente i et tempel som snart skulle bli ødelagt. Dessuten bruker Bibelen ofte ordet «himmel» i overført betydning om styresmakter eller regjeringer. (Jes 65:17; Da 4:26; 2Pe 3:13; Åp 21:1) Som konge og prest på samme måte som Melkisedek sitter Jesus på sin trone ved Guds høyre hånd og er opphøyd over alle regjeringer og myndigheter i himmelen og på jorden. – Mt 28:18; 1Kt 15:27; Ef 1:20, 21; Flp 2:9; 1Ti 6:14–16; He 1:4 og studienote; se også Kol 1:16 og studienote.

én gang for alle: Dette uttrykket viser at det er en tydelig forskjell mellom det offeret som Jesus Kristus bar fram som Øversteprest, og de ofrene som alle de aronittiske øversteprestene i Israel bar fram. Disse ufullkomne mennene måtte bære fram ofre for sine egne synder og for folkets synder. (3Mo 4:3, 13–16) De bar fram ofre år etter år på soningsdagen. (He 10:1) Øversteprestene kunne også delta når det ble båret fram andre ofre daglig. Men Jesus bar fram bare ett offer, et som var fullkomment. Dette er det endelige offeret, og det er gyldig for alle trofaste mennesker for all framtid. Det vil sørge for at synden blir fjernet for bestandig. Det er ikke behov for at dette offeret noen gang må gjentas. – He 9:12 og studienote, 26, 28; 10:1, 2, 10; 1Pe 3:18.

gjort fullkommen: Se studienoter til He 2:10; 5:9.