illustrasjoner: Se studienote til Mt 13:3.

bryllupsklær: Siden dette var et kongelig bryllup, kan det være at verten sørget for spesielle bryllupsklær til gjestene. I så fall var det et uttrykk for alvorlig mangel på respekt å ikke være kledd i dem.

skjære tenner: Se studienote til Mt 8:12.

fange ham: Bokstavelig: «fange ham i en felle», som en fugl i et nett. (Se også For 9:12, der Septuaginta bruker det samme greske jaktuttrykket som en oversettelse av et hebraisk ord som betyr «å fange i en felle; å legge en felle for».) Fariseerne brukte smiger og hyklerske spørsmål (Mt 22:16, 17) i den hensikt å få et svar fra Jesus som de kunne bruke mot ham.

tilhengere av Herodes’ parti: Se Ordforklaringer.

skatt: Eller: «koppskatt», det vil si en skatt med samme beløp pr. person. En årlig skatt som sannsynligvis tilsvarte en denar, eller en dagslønn, og som romerne krevde inn av alle som var blitt registrert i en folketelling. – Lu 2:1–3.

keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.

hyklere: Se studienote til Mt 6:2.

denar: Denne romerske sølvmynten med keiserens innskrift var den mynten som romerne krevde inn i skatt av jødene. (Mt 22:17) På Jesu tid fikk en jordbruksarbeider vanligvis en denar for en arbeidsdag på tolv timer, og i De kristne greske skrifter blir denaren ofte brukt som grunnlag for å fastsette andre beløp. (Mt 20:2; Mr 6:37; 14:5; Åp 6:6) Forskjellige kobbermynter og sølvmynter var i bruk i Israel. En type sølvmynt som var preget i Tyrus, ble brukt til tempelskatten. Men til å betale skatten til Roma brukte folk tydeligvis den sølvdenaren som det var bilde av keiseren på. – Se Ordforklaringer og Tillegg B14.

bilde ... innskriften: På denne tiden hadde forsiden av en vanlig denar et bilde av den romerske keiseren Tiberius (regjerte fra 14 til 37 evt.) med laurbærkrans på hodet. Den hadde også en innskrift på latin som lød: «Keiser Tiberius Augustus, sønn av den guddommelige Augustus.» – Se også Tillegg B14.

Gi da keiseren: Eller: «Betal da tilbake til keiseren». Keiseren preget myntene, så han hadde rett til å be om å få tilbake noen av dem. Men keiseren hadde ikke rett til å be en person vie livet sitt til ham. Gud har gitt menneskene «liv og pust og alle ting». (Apg 17:25) En person kan derfor ‘betale tilbake’ sitt liv og sin lojalitet bare til Gud, den eneste som har rett til å kreve udelt hengivenhet.

det keiseren har krav på: Eller: «det som er keiserens». Det Jesus svarer her (og i parallellberetningene i Mr 12:17 og Lu 20:25), er det eneste tilfellet som er nevnt i Bibelen der han omtaler den romerske keiseren. «Det keiseren har krav på», innbefatter betaling for de tjenestene som verdslige myndigheter yter. Det sikter også til at man skal vise slike myndigheter ære, og at man skal underordne seg dem i relativ forstand. – Ro 13:1–7.

det Gud har krav på: Eller: «det som er Guds». Dette innbefatter at man tilber og elsker Jehova av hele sitt hjerte, og at man er fullstendig lydig og lojal mot ham. – Mt 4:10; 22:37, 38; Apg 5:29; Ro 14:8.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

etterlot han sin kone til broren: Se studienote til Mr 12:21.

Skriftene: Sikter ofte til de inspirerte hebraiske skrifter som et hele.

oppstandelse: Se studienote til Mt 22:23.

Gud sa: Jesus sikter her til en samtale mellom Moses og Jehova som fant sted omkring 1514 fvt. (2Mo 3:2, 6) På det tidspunktet hadde Abraham vært død i 329 år, Isak i 224 år og Jakob i 197 år. Jehova sa likevel ikke: ‘Jeg var deres Gud.’ Han sa: ‘Jeg er deres Gud.’ – Mt 22:32.

Han er ikke de dødes Gud: De tidligste og mest pålitelige håndskriftene støtter denne gjengivelsen, men i enkelte håndskrifter er ordet «Gud» gjentatt, slik at uttalelsen kan gjengis: «Gud er ikke de dødes Gud.» Slik blir den gjengitt i noen bibeloversettelser. En oversettelse av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J¹⁸ i Tillegg C) bruker tetragrammet i denne uttalelsen, slik at den kan gjengis: «Jehova er ikke de dødes Gud.» – Se også 2Mo 3:6, 15.

men de levendes: Se studienote til Mr 12:27.

stoppet munnen på: Det greske verbet kan også oversettes med «gjøre stum» (bokst.: «sette munnkurv på»). Det var passende å gjøre noe slikt, siden det var et hyklersk spørsmål saddukeerne hadde stilt. Jesu svar var så virkningsfullt at saddukeerne ikke var i stand til å si noe mer. – 1Pe 2:15, fotn.

Du skal elske: Det greske ordet som her er oversatt med «elske», er agapạo. Dette verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) forekommer over 250 ganger i De kristne greske skrifter. I 1Jo 4:8 er substantivet agạpe brukt i setningen «Gud er kjærlighet», og Bibelen viser at Gud er det aller største eksemplet når det gjelder å vise uselvisk kjærlighet som er styrt av prinsipper. Guds kjærlighet kommer til uttrykk på en gjennomtenkt og aktiv måte. Den er lojal og omfatter handlinger, ikke bare følelser. Mennesker som viser en slik kjærlighet, gjør det fordi de bevisst velger å etterligne Gud. (Ef 5:1) Mennesker kan derfor befales å vise kjærlighet, som vi ser av de to største budene, som er omtalt i denne sammenhengen. Jesus siterer her fra 5Mo 6:5. De hebraiske skrifter bruker først og fremst det hebraiske verbet ʼahẹv eller ʼahạv (å elske) og substantivet ʼahavạh (kjærlighet) om kjærlighet. De har samme betydningsinnhold som de greske ordene som er nevnt ovenfor. I forbindelse med det å elske Jehova uttrykker disse ordene en persons ønske om å vise ham udelt hengivenhet og om å tjene bare ham. Jesus viste denne formen for kjærlighet på en fullkommen måte. Han viste at kjærligheten til Gud innebærer mer enn bare å ha varme følelser for ham. Den styrer hele en persons liv og påvirker alle hans tanker, ord og handlinger. – Se studienote til Joh 3:16.

Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:5 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

hjerte: Når ordet brukes i symbolsk betydning, sikter det generelt sett til hele det indre menneske. Men når det nevnes sammen med «sjel» og «sinn», får det tydeligvis en snevrere betydning. Det sikter da hovedsakelig til et menneskes ønsker, følelser og stemninger. De tre ordene som er brukt (hjerte, sjel og sinn), har ikke klart atskilte betydninger her, men de overlapper hverandre i betydning og understreker så sterkt som overhodet mulig at vi må elske Gud helt og fullstendig.

hele din sjel: Eller: «hele deg». – Se Ordforklaringer.

sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men på gresk i Matteus’ beretning brukes ordet for «sinn» i stedet for «styrke». Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Én grunn kan ha sammenheng med at man på fortidens hebraisk ikke hadde et eget ord for «sinn», men at det hebraiske ordet for «hjerte» ofte rommet dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienote til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) En annen grunn til at Matteus brukte det greske ordet for «sinn» i stedet for «styrke» da han siterte 5Mo 6:5, kan være at det hebraiske ordet som er oversatt med «styrke» (eller: «virkekraft; kapasitet», fotn.), kan sikte både til fysisk styrke og til mentale og intellektuelle evner. Uansett hva grunnen er, kan det at de hebraiske og greske ordene overlapper hverandre i betydning, kanskje forklare hvorfor evangelieskribentene ikke brukte nøyaktig samme ordlyd når de siterte fra 5. Mosebok. – Se studienoter til Mr 12:30; Lu 10:27.

Det andre: Det som står i Mt 22:37, er det direkte svaret på fariseerens spørsmål, men nå utvider Jesus svaret på dette spørsmålet og siterer et bud til. (3Mo 19:18) På denne måten viser han at de to budene er uløselig knyttet sammen, og at hele Loven og Profetene sammenfattes i dem. – Mt 22:40.

din neste: Eller: «ditt medmenneske». Dette greske ordet betyr bokstavelig «den nære», men kan omfatte mer enn bare dem som bor i nærheten. Det kan sikte til hvem som helst som man har noe å gjøre med. – Lu 10:29–37; Ro 13:8–10; se studienote til Mt 5:43.

hviler: Det greske verbet betyr bokstavelig «å henge på», men brukes her i den billedlige betydningen «å være avhengig av; å være basert på». Jesus viste på denne måten at ikke bare Loven med De ti bud, men også alt annet som står i De hebraiske skrifter, er basert på kjærlighet. – Ro 13:9.

hele Loven og Profetene: Se studienote til Mt 5:17.

Kristus: Eller: «Messias». Her brukes den bestemte artikkelen på gresk sammen med tittelen «Kristus» (egentlig: «Kristusen»). – Se studienoter til Mt 1:1; 2:4.

under inspirasjon: Bokstavelig: «i ånd». Det vil si inspirert av, eller under påvirkning av, Guds ånd. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

under dine føtter: Det vil si under din myndighet.