Nehemja 2:1–20
2 I måneden nisan,* i det 20. året+ til kong Artaxẹrxes,+ ble det satt fram vin for kongen, og som vanlig tok jeg vinen og ga den til ham.+ Men jeg hadde aldri før sett trist ut når jeg sto framfor ham.
2 Kongen sa derfor til meg: «Hvorfor ser du så trist ut? Du er jo ikke syk. Dette må bety at du har sorg i hjertet.» Da ble jeg svært redd.
3 Så sa jeg til kongen: «Lenge leve kongen! Hvorfor skulle jeg ikke se trist ut når byen der forfedrene mine er gravlagt, ligger i ruiner og portene er brent opp?»+
4 Kongen sa da til meg: «Hva er det du ønsker?» Straks ba jeg til himmelens Gud.+
5 Så sa jeg til kongen: «Hvis kongen synes det er i orden, og hvis du er positivt innstilt til din tjener, så send meg til Juda, til byen der forfedrene mine er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen.»+
6 Da sa kongen til meg, mens dronningen satt ved siden av ham: «Hvor lenge vil reisen din vare, og når kommer du tilbake?» Kongen syntes godt om å sende meg av sted,+ og jeg fortalte ham hvor lenge jeg ville være borte.+
7 Jeg sa til kongen: «Hvis kongen synes det er i orden, så la meg få med brev til stattholderne i området vest for Elven,*+ slik at jeg kan reise trygt hele veien fram til Juda.
8 La meg også få med et brev til Asaf, som vokter kongens skog,* så han gir meg tømmer til de bjelkene som skal brukes i portene til templets* festning+ og til byens murer+ og til det huset som jeg skal bo i.» Og kongen ga meg brevene,+ for min Gud holdt sin gode hånd over meg.+
9 Med tiden kom jeg til stattholderne i området vest for Elven og ga dem brevene fra kongen. Kongen hadde også sendt med meg noen hærførere og ryttere.
10 Horonitten Sanbạllat+ og den ammonittiske+ embetsmannen* Tobịa+ hørte om dette, og de mislikte sterkt at det var kommet en som skulle gjøre noe godt for Israels folk.
11 Til slutt kom jeg til Jerusalem. Etter at jeg hadde vært der i tre dager,
12 sto jeg opp om natten, jeg og noen få menn sammen med meg. Og jeg fortalte ingen hva min Gud hadde gitt meg et ønske i hjertet om å gjøre for Jerusalem. Jeg tok ikke noe dyr med meg, bortsett fra det jeg red på.
13 Og om natten dro jeg ut gjennom Dalporten,+ passerte Den store slanges kilde og fortsatte til Askehaugporten.+ Og jeg inspiserte Jerusalems murer, som var revet ned, og portene, som var brent opp.+
14 Jeg dro videre til Kildeporten+ og til Kongedammen, og der var det ikke nok plass til at det dyret jeg red på, kunne komme fram.
15 Men jeg fortsatte opp gjennom dalen*+ om natten og inspiserte muren. Deretter snudde jeg og gikk inn gjennom Dalporten, og så dro jeg tilbake.
16 Embetsmennene+ visste ikke hvor jeg hadde dratt, og hva jeg holdt på med, for jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene, prestene, de høytstående mennene, embetsmennene og de andre som skulle delta i arbeidet.
17 Nå sa jeg til dem: «Dere ser hvor forferdelig vi har det, hvordan Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss gjenoppbygge Jerusalems murer, så denne ydmykende situasjonen ikke skal fortsette.»
18 Så fortalte jeg dem om hvordan min Gud holdt sin gode hånd over meg,+ og også om hva kongen hadde sagt til meg.+ Da sa de: «La oss gå i gang med å bygge.» Så oppmuntret de hverandre* med tanke på det gode arbeidet.+
19 Da horonitten Sanbạllat, den ammonittiske+ embetsmannen* Tobịa+ og araberen Gesjem+ hørte om det, begynte de å håne og spotte oss.+ Og de sa: «Hva er det dere gjør? Gjør dere opprør mot kongen?»+
20 Men jeg svarte: «Himmelens Gud kommer til å la det lykkes for oss,+ og vi, hans tjenere, skal gå i gang med å bygge. Men dere har ikke noe med Jerusalem å gjøre,* og dere har ikke noe krav eller noen historisk rett her i byen.»+
Fotnoter
^ Se Tillegg B15.
^ El.: «området på den andre siden av Elven; området vest for Eufrat».
^ El.: «Den kongelige parken».
^ Bokst.: «husets».
^ Bokst.: «tjeneren».
^ El.: «elvedalen; wadien».
^ Bokst.: «styrket de sine hender».
^ Bokst.: «tjeneren».
^ El.: «har ingen andel i Jerusalem».