å adlyde regjeringer og myndigheter: Det vil si jordiske herskere. Noen myndighetspersoner var kjent for å være urettferdige, og undersåttene deres var kjent for å være opprørske. Likevel ville Paulus at Titus skulle minne de kristne på Kreta om å vise respekt for dem som hadde myndighet, og adlyde dem med mindre de krevde at de kristne skulle være ulydige mot Gud. – Mt 22:21; Apg 5:29; Ro 13:1–7.

å være klare til å gjøre alt som er godt: Uttrykket «gjøre alt som er godt» har vid betydning og kan omfatte mange forskjellige gode gjerninger som er til hjelp for andre. (Se studienote til Tit 2:14.) Når Paulus her snakker om det «som er godt», kan han blant annet ha siktet til det arbeidet som de verdslige myndighetene krevde at alle borgere skulle utføre. De kristne kunne godt rette seg etter slike krav så lenge de ikke var i strid med Guds lover. (Mt 5:41 og studienote; Ro 13:1, 7) Og når et samfunn ble rammet av en naturkatastrofe eller en annen krise, måtte de kristne være klare til å hjelpe ikke bare sine brødre og søstre, men også ikke-kristne. (Ga 6:10) Slike gjerninger ville vise at de sanne kristne på alle måter er til nytte for samfunnet. – Mt 5:16; Tit 2:7, 8; 1Pe 2:12.

ikke være diskusjonslystne: Bokstavelig: «ikke være innstilt på kamp». Paulus ønsket at de kristne skulle unngå å krangle med andre, også når de hadde med verdslige myndighetspersoner å gjøre. (Tit 3:1) Noen ordbøker definerer det greske ordet som er brukt her, som «fredelig, fredsommelig». Det samme uttrykket forekommer i listen over kvalifikasjoner som eldste må ha. – 1Ti 3:3.

rimelige: Se studienoter til Flp 4:5; 1Ti 3:3.

alltid være milde mot alle: En mild person bevarer roen i stressende situasjoner, og han oppfører seg fredelig overfor andre, også ikke-troende. Denne frasen kan mer bokstavelig gjengis med «vise all mildhet overfor alle». Et oppslagsverk sier om den greske tekstens bruk av både «all» og «alle» at denne egenskapen «ikke skal vises delvis, men fullt ut» og «mot alle, uten unntak». – Se studienote til Ga 5:23.

også vi var en gang ufornuftige: Det greske ordet for «ufornuftige» betyr i denne sammenhengen å være uklok eller tåpelig, ikke å mangle intelligens. Ved å bruke ordet «vi» viser Paulus at han selv en gang hadde feilaktige oppfatninger og tåpelig nok forfulgte de kristne. (1Ti 1:13) Men Paulus ble vist barmhjertighet, og han forandret seg. (Apg 9:17) Han kunne derfor med god grunn be Titus minne de kristne på Kreta om at de selv en gang hadde manglet kjennskap til Jehovas rettferdige normer. Hvis de ydmykt erkjente at de tidligere hadde hatt mange negative personlighetstrekk, ville det være lettere for dem å prøve å være milde og rimelige overfor dem som ennå ikke var blitt troende.

Gud, vår Frelser: Se studienote til 1Ti 1:1.

sin kjærlighet til menneskene: Paulus beskriver her de følelsene som Gud, «vår Frelser», har overfor menneskene, også de som ennå ikke tjener ham. (Joh 3:16) En ordbok sier om det greske ordet filanthropịa («menneskekjærlighet») at det i denne sammenhengen betyr at Gud viser «interesse og kjærlig omsorg for menneskeheten». (Se også studienote til Apg 28:2; se også Tit 2:11.) Dette greske ordet ble noen ganger brukt i verdslige skrifter om en dommer som viste barmhjertighet mot en som fortjente å bli dømt.

den renselsen som ga oss liv: Eller: «gjenfødelsens bad». For Paulus og trosfellene hans var det ikke deres dåp i vann som utgjorde den «renselsen», eller det «bad», som fører til en gjenfødelse. Det dreide seg i stedet om den renselsen som apostelen Johannes beskrev slik: «Jesu, hans Sønns, blod renser oss fra all synd.» (1Jo 1:7) Så snart Gud hadde renset Paulus og trosfellene hans ved hjelp av gjenløsningsofferet, kunne de få «liv» i en spesiell forstand. De kunne bli «erklært rettferdige på grunn av tro». – Ro 5:1.

fornye oss ved hellig ånd: I tillegg til at Gud hadde sørget for den renselsen som nettopp er nevnt, hadde han salvet Paulus og trosfellene hans med sin ånd og adoptert dem som sønner. Det gjorde at de ble «en ny skapning». (Se studienote til 2Kt 5:17.) Som åndssalvede sønner av Gud levde de et helt nytt liv som innebar at de kunne se fram til å få leve evig i himmelen. – Se også studienote til Joh 3:5.

Denne ånden utøste han … gjennom Jesus Kristus: Det greske verbet som er brukt her, sikter vanligvis til å helle ut en væske. Men i De kristne greske skrifter blir det noen ganger brukt i overført betydning om å utøse Guds virksomme kraft over Kristi disipler. (Se Ordforklaringer: «Salving».) Det samme ordet blir brukt for å beskrive at den hellige ånd ble utøst på pinsedagen i år 33. (Se studienoter til Apg 2:17.) Apg 2:16–18 sier at Joels profeti ble oppfylt ved den anledningen. (Joe 2:28) Apg 2:33 forklarer at Jesus «fikk den lovte hellige ånd» fra sin Far og utøste den over disiplene på pinsedagen. Paulus sier her at Jehova fortsatte å bruke Jesus som den kanal han utøser sin virksomme kraft gjennom.

Jesus Kristus, vår Frelser: Se studienoter til Tit 1:4; 2:13.

blitt erklært rettferdige: Se studienote til Ro 3:24.

tåpelige diskusjoner: I likhet med de falske lærerne i Efesos deltok noen på Kreta i meningsløse og splittende diskusjoner. (Se studienote til 2Ti 2:23.) Enten debattene dreide seg om Moseloven, slektsregistre eller usanne historier, sier Paulus her til Titus: Hold deg unna slik krangling. Det greske ordet Paulus bruker, overbringer tanken om å snu ryggen til eller også trekke seg unna slike diskusjoner. Når Titus gjorde dette, lærte andre av hans eksempel at det var bortkastet å bruke tid og krefter på å delta i tåpelige diskusjoner.

slektsregistre: Se studienote til 1Ti 1:4.

krangel om Loven: De kristne var ikke underlagt Moseloven. (Ro 6:14; Ga 3:24, 25) Noen som var knyttet til menighetene, hevdet likevel at de kristne måtte være nøye med å følge de mange forskriftene i Loven. (Tit 1:10, 11) Disse personene forkastet i virkeligheten Guds middel til frelse, nemlig Jesu Kristi gjenløsningsoffer. – Ro 10:4; Ga 5:1–4; se studienoter til Ga 2:16; 1Ti 1:8.

for dette er unyttig og verdiløst: Paulus omtaler årsaken til den uenigheten han nettopp har nevnt, som unyttig eller, ifølge en ordbok, «uten noen som helst fordel». Han sier også at dette er verdiløst, eller «tomt, fruktesløst, … uten sannhet». Paulus ville ikke at de kristne på Kreta skulle bli distrahert i sin tjeneste for Gud ved å engasjere seg i splittende diskusjoner som bare var bortkastet tid.

En som fremmer en sekt: Eller: «En som skaper splittelse». – Se Ordforklaringer: «Sekt» og studienoter til Apg 24:5; 1Kt 11:19.

skal du avvise: Eller: «skal du ikke ha noe å gjøre med». Det greske verbet som Paulus bruker her, kan romme tanken om å stenge noen ute eller sende noen bort, for eksempel fra et hus. Hvis en person i menigheten begynte å fremme en sekt, ville de eldste prøve å gi ham kjærlig hjelp. Men hvis han ikke ville slutte med det han drev med, skulle de eldste «avvise» ham, noe som etter alt å dømme betydde at de skulle fjerne ham fra menigheten. (Ro 16:17; 1Kt 5:12, 13; 1Ti 1:20; 2Jo 10) Hvis de ikke gjorde det, ville han skape splittelse. – 2Ti 2:16–18.

advart: Eller: «formant». Det greske ordet som Paulus bruker her, kan sikte til det å undervise og veilede. (Se studienote til Ef 6:4.) Men i denne sammenhengen overbringer det tanken om å advare. – Se også 1Te 5:14 og studienote.

forlatt den rette vei: Dette uttrykket beskriver et menneske som har vendt seg bort «fra det som betraktes som sant eller moralsk riktig». Noen greskkyndige forstår det slik at det greske verbet som er brukt her, betydde «å vrenge», noe som kan tyde på at en som forlot den rette vei, prøvde å forvrenge sannheten i Skriftene. Et slikt menneske skulle avvises, utelukkes fra menigheten.

har dømt seg selv: Dette uttrykket viser hvor alvorlig det var å fremme en sekt i menigheten. En som fortsatte å gjøre det etter at han var blitt «advart … først en gang og så en gang til», var ikke som dem som slet med tvil, men var åpne for å høre på fornuftige argumenter. (Tit 3:10; Jud 22, 23) Fordi han helt bevisst og med overlegg gikk inn for å skape splittelse i menigheten, var han under fordømmelse og kom til å bli utslettet. – 2Pe 2:1.

Artemas: Paulus’ medarbeider Artemas er bare nevnt her i De kristne greske skrifter. Paulus vurderte å sende enten ham eller Tykikus til Titus på Kreta, kanskje som avløser for at Titus skulle kunne reise til Paulus i Nikopolis. (Se Mediegalleri: «Paulus’ reiser etter ca. år 61».) Man vet ikke når og hvor Paulus møtte Artemas, men det er tydelig at Paulus stolte på ham og mente at han ville passe til denne oppgaven.

Tykikus: Se studienote til Kol 4:7.

Sørg for at … får alt de trenger … på reisen: Det greske ordet som her er gjengitt med «sørg for at … får alt de trenger … på reisen», har vid betydning. Det kan også sikte til det å følge noen på en del av en reise eller hele reisen. (Se også Apg 20:38; 21:5; Ro 15:24; 1Kt 16:6.) Ifølge et oppslagsverk kan den hjelpen Paulus ber Titus om å gi Zenas og Apollos, ha omfattet «mat, penger, reisefeller, transportmidler og losjier underveis». Et annet oppslagsverk sier: «På den tiden var det vanlig å hjelpe kristne som var på reise. Det var nødvendig med slik hjelp fordi det å reise var ganske vanskelig, og kristne som var på reise, ville føle seg mye mer hjemme hos medkristne.» Ifølge den greske teksten sier Paulus her til Titus at han «omhyggelig» skal sørge for denne hjelpen. Det greske ordet for «omhyggelig» kan overbringe tanken om å gjøre noe omtenksomt, grundig og ivrig. – Se også studienoter til Flp 2:30; 2Ti 4:21.

Zenas, som er kyndig i Loven: Bokstavelig: «Zenas, juristen». Det greske ordet som er brukt her (nomikọs), kan sikte til en jurist, men Paulus omtaler sannsynligvis Zenas som en ekspert på Moseloven. I så fall var Zenas muligens jøde, kanskje også skriftlærd. Men Zenas er et gresk navn, så han kan ha vært en ikke-jøde som hadde gått over til jødedommen før han ble kristen. Eller han kan ha vært en jøde som hadde et gresk navn, for mange jøder på Paulus’ tid hadde greske eller romerske navn. (Apg 1:23; 9:36 og studienote; 12:25) Uansett hvordan det forholdt seg, viser det Paulus sier til Titus her, at Zenas hadde fått et godt omdømme som kristen.

Apollos: Dette er den siste gangen denne trofaste mannen blir nevnt i De kristne greske skrifter. Han blir første gang nevnt i Apostlenes gjerninger. Denne ‘veltalende mannen’ forkynte i Efesos, men trengte mer opplæring. Etterpå dro han til Akaia og var «til stor hjelp for» disiplene der. (Apg 18:24–28; se studienote til Apg 18:24.) Han ble så høyt respektert at noen umodne kristne i Korint ble splittet i synet på om man skulle holde seg til Apollos eller Paulus. (1Kt 1:12; 3:5, 6) Men slike feilaktige synspunkter påvirket ikke Apollos negativt, og de betydde heller ikke noe for Paulus’ syn på denne ivrige misjonæren. (Se studienote til 1Kt 16:12.) I dette verset sier Paulus at Titus skal ‘sørge for at Apollos får alt han trenger’ til en reise. Det dreide seg muligens om at Apollos hadde fått i oppdrag å besøke menigheter som reisende tilsynsmann.

dere alle: Selv om Paulus skrev dette brevet til Titus, tyder dette uttrykket på at han ville at brevet skulle bli lest opp for menigheten. Det ville oppmuntre alle til å samarbeide med Titus når han rettet på det som ikke var i orden (Tit 1:5, 10), utnevnte eldste (Tit 1:6–9), irettesatte (Tit 1:13; 2:15), ga gjentatte påminnelser (Tit 3:1, 8) og sørget for materiell hjelp til dem som trengte det. – Tit 3:13, 14.