JEG kom til verden i 1926 og var det sjuende av åtte barn til et hardtarbeidende ektepar i Karítsa, en liten landsby i Hellas.

Året før hadde mine foreldre truffet på Ioánnis Papparízos, en ivrig og pratsom bibelstudent – på den tiden ble Jehovas vitner kalt bibelstudentene. Den logiske måten Ioánnis resonnerte ut fra Skriftene på, gjorde inntrykk på dem, og de begynte å komme på bibelstudentenes møter i landsbyen vår. Mor hadde en urokkelig tro på Jehova Gud, og selv om hun ikke kunne lese, fortalte hun andre om sin tro ved enhver passende anledning. Beklageligvis fokuserte far på menneskelige ufullkommenheter, og han sluttet etter hvert å komme på møtene.

Mine søsken og jeg hadde respekt for Bibelen, men lot oss distrahere av ting som ungdommer synes er spennende. Men så, i 1939, da Europa ble rammet av den andre verdenskrig, skjedde det noe i landsbyen vår som satte en støkk i oss. Vår slektning og nabo, Nikólaos Psarrás, som nylig hadde blitt døpt som et Jehovas vitne, ble innkalt til militærtjeneste i den greske hær. Nikólaos, som var 20 år, sa til de militære myndighetene: «Jeg kan ikke bli med i krigen, for jeg er en Kristi soldat.» En militær domstol dømte ham til ti års fengsel. Vi var sjokkert!

Tidlig i 1941 var de allierte styrkene en kort tid inne i Hellas, og da ble Nikólaos heldigvis løslatt. Han kom seg tilbake til Karítsa, der min storebror Ilías bombarderte ham med spørsmål om Bibelen. Jeg fulgte godt med. Senere begynte Ilías og jeg og den yngste søsteren vår, Evmorfía, å studere Bibelen, og vi gikk regelmessig på møter  sammen med vitnene. Året etter innviet vi oss til Jehova og ble døpt. Senere ble også fire til av søsknene våre trofaste vitner.

I 1942 var det ni unge menn og kvinner mellom 15 og 25 år i Karítsa menighet. Vi visste alle at vi ville komme til å møte store prøvelser. Derfor kom vi sammen så ofte vi kunne for å studere Bibelen, synge åndelige sanger og be. Det styrket troen vår.

Da den andre verdenskrig tok slutt, gjorde greske kommunister opprør mot den greske regjeringen, noe som utløste en bitter borgerkrig. Kommunistiske geriljasoldater streifet gjennom landsbygda og tvang folk til å slutte seg til deres rekker. Da de kom til landsbyen vår, kidnappet de tre unge vitner – Antónios Tsoúkaris, Ilías og meg. Vi prøvde å forklare at vi var nøytrale kristne. Likevel tvang de oss til å gå til fjellet Ólymbos, en marsj på omkring tolv timer.

Kort tid etter at vi kom fram, ga en kommunistisk offiser oss ordre om å bli med noen geriljasoldater på et oppdrag. Da vi forklarte at sanne kristne ikke griper til våpen mot sin neste, tok den rasende offiseren oss med til en general. Vi gjentok det vi hadde sagt, og da sa generalen: «Dere kan ta et muldyr og frakte de skadede fra slagmarken til sykehuset.»

«Men hva om vi blir tatt til fange av regjeringssoldater?» svarte vi. «Vil ikke de betrakte oss som aktive stridende?» «Så lever brød til frontlinjene da», sa han. «Men hva om en offiser ser at vi har et muldyr, og gir oss ordre om å frakte våpen til frontlinjene?» resonnerte vi. Generalen tenkte hardt og lenge. Til slutt utbrøt han: «Vel, dere må i hvert fall kunne passe sauer! Hold dere i fjellet og gjet sauene.»

Så mens borgerkrigen raste rundt oss, følte vi tre at samvittigheten vår tillot oss å passe på sauene. Et år senere fikk Ilías, fordi han var den eldste sønnen, lov til å reise hjem og ta seg av mor, som var blitt enke. Antónios ble syk og ble sluppet fri. Jeg, derimot, var fortsatt fange.

Den greske hær kom stadig nærmere kommunistene, så den gruppen som holdt meg fanget, flyktet over fjellene mot nabolandet Albania. Da vi nærmet oss grensen, oppdaget vi plutselig at vi var omringet av greske soldater. Opprørerne fikk panikk og flyktet. Jeg gjemte meg bak et veltet tre, men ble oppdaget av soldater, noe som førte til den konfrontasjonen som jeg nevnte innledningsvis.

Da jeg fortalte de greske soldatene at jeg var blitt holdt som fange av kommunistene, tok de meg med for å avhøre meg i en militærleir i nærheten av byen Véroia, som i bibelsk tid het Berøa. Der fikk jeg beskjed om å grave  skyttergraver for soldatene. Da jeg nektet, ble jeg forvist til den fryktede straffeøya Makrónisos.

Den forblåste, vannløse og solstekte klippeøya som heter Makrónisos, ligger ved kysten av Attikí og omkring 50 kilometer fra Aten. Øya er bare 13 kilometer lang og 2,5 kilometer på det bredeste. Men fra 1947 til 1958 var det over 100 000 fanger på øya, deriblant kommunister og folk som ble mistenkt for å være kommunister, i tillegg til tidligere motstandsfolk og mange trofaste vitner for Jehova.

Da jeg kom dit i begynnelsen av 1949, var fangene fordelt på en rekke leirer. Jeg ble plassert i en leir med lavt sikkerhetsnivå sammen med flere hundre andre menn. Vi var omkring 40 som sov på bakken i et timannstelt. Drikkevannet var forurenset, og maten besto stort sett av linser og auberginer. Den konstante vinden og alt støvet gjorde livet veldig ubehagelig. Men vi slapp i alle fall å slepe steiner fram og tilbake i det uendelige – en sadistisk torturmetode som førte til at mange fanger ble ødelagt både fysisk og psykisk.

En dag jeg gikk på stranden, møtte jeg flere vitner fra andre leirer. Så glade vi var for å være sammen! Vi møttes så ofte vi kunne, men var forsiktige så vi ikke skulle bli oppdaget. Vi forkynte også diskré for andre fanger, og noen av dem ble senere Jehovas vitner. Det at vi gjorde dette og ba inderlige bønner, hjalp oss til å bevare vår åndelighet.

Etter at jeg hadde blitt «omskolert» i ti måneder, bestemte de som holdt meg fanget, at jeg skulle få på meg en militæruniform. Da jeg nektet, dro de meg med til leirkommandanten. Jeg ga ham en skriftlig erklæring der det sto: «Jeg vil bare være en Kristi soldat.» Etter å ha truet meg overga han meg til sin nestkommanderende, en gresk-ortodoks erkebiskop i full bispedrakt. Da jeg modig besvarte spørsmålene hans ut fra Bibelen, brølte han: «Få ham bort. Han er en fanatiker!»

Morgenen etter fikk jeg igjen ordre av noen soldater om å ta på meg en militæruniform. Da jeg nektet, slo de meg med knyttneven og en trebatong. Så tok de meg med til sykestuen for å sjekke at jeg ikke hadde brukket noe, og etterpå dro de meg tilbake til teltet. Dette ble et daglig ritual i to måneder.

Fordi jeg ikke ville gå på akkord med min tro, prøvde de frustrerte soldatene til slutt en ny taktikk. De bandt hendene mine på ryggen og slo meg under føttene med reip. Jeg hadde intense smerter, men klarte å huske Jesu ord: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere ... Fryd dere og hopp av glede, for deres lønn er stor i himlene; slik forfulgte de jo profetene før dere.» (Matt 5:11, 12) Til slutt, etter det som virket som en evighet, besvimte jeg.

Jeg våknet i en iskald celle uten å ha brød, vann eller teppe. Jeg følte meg likevel rolig og fattet. Som Bibelen hadde lovt, ‘voktet Guds fred mitt hjerte og mine forstandsevner’. (Fil 4:7) Neste dag ga en vennlig soldat meg brød, vann og en frakk. Så ga en annen soldat meg matrasjonen sin. Dette var bare noen av de mange måtene jeg følte Jehovas kjærlige omsorg på.

Myndighetene betraktet meg som en uforbederlig opprører og sendte meg til en militærdomstol i Aten. Der ble jeg dømt til tre års fengsel på Yíaros (Gyáros), en øy omkring 50 kilometer øst for Makrónisos.

Yíaros fengsel var en stor mursteinsfestning med flere enn 5 000 politiske fanger. Vi var også sju Jehovas vitner der, og vi var alle fengslet på grunn av vår kristne nøytralitet. Selv om det var strengt forbudt, møttes vi i hemmelighet for å studere Bibelen sammen. Det ble regelmessig smuglet inn numre av Vakttårnet, som vi kopierte for hånd og brukte når vi studerte.

 En gang vi hadde et slikt hemmelig studium, ble vi tilfeldigvis oppdaget av en fengselsbetjent, og han konfiskerte litteraturen vår. Vi ble kalt inn på kontoret til visedirektøren og var helt sikre på at straffen vår ville bli forlenget. Men han sa i stedet: «Vi vet hvem dere er, og vi respekterer standpunktet deres. Vi vet at vi kan stole på dere. Gå tilbake til arbeidet.» Han sørget til og med for at noen av oss fikk lettere arbeidsoppgaver. Vi var så takknemlige! Selv om vi var i fengsel, kunne vi bringe ære til Jehova ved vår kristne lojalitet.

Det at vi ikke ga etter for press, førte også til andre positive ting. En fange som var matematikkprofessor, hadde lagt merke til den gode oppførselen vår, og det fikk ham til å stille spørsmål om troen vår. Da vi som var Jehovas vitner, ble løslatt i begynnelsen av 1951, ble han også løslatt. Han ble senere døpt og begynte som heltidsforkynner.

Jeg for min del dro hjem til familien min i Karítsa. Senere flyttet jeg til Melbourne i Australia, noe mange grekere gjorde. Der møtte jeg Janette, en fin kristen søster. Vi giftet oss og fikk en sønn og tre døtre, som vi oppdro i sannheten.

I dag er jeg over 90 år og er fortsatt aktiv som eldste. På grunn av de gamle skadene mine verker det noen ganger i kroppen og føttene, spesielt etter at jeg har vært ute i felttjenesten. Men jeg er like bestemt som alltid på å være en «Kristi Jesu soldat». – 2. Tim 2:3.