Tungetale – er det Gud som står bak?

«JEG kan bare ikke forstå det», sier Devon. «I det trossamfunnet jeg tilhører, er det hver uke noen som får den hellige ånd og mirakuløst begynner å snakke forskjellige språk. Noen av dem lever et umoralsk liv, mens jeg prøver å leve etter Bibelens moralnormer. Likevel får jeg aldri denne åndsgaven, enda så mye jeg ber om det. Hvorfor er det slik?»

Gabriel tilhører også et trossamfunn hvor det ser ut til at folk får den hellige ånd og taler i tunger. Han sier: «Det som plager meg, er at mens jeg ber, avbryter andre meg med høy tale som verken jeg eller de selv forstår. Ingen har egentlig noen nytte av denne tungetalen. Men burde ikke en åndsgave fra Gud tjene en nyttig hensikt?»

Det Devon og Gabriel sier, reiser et interessant spørsmål: Kommer den tungetalen som blir praktisert i noen trossamfunn i dag, fra Gud? For å besvare det spørsmålet skal vi se nærmere på den mirakuløse tungetalen som fant sted blant de kristne i det første århundre.

De «begynte å tale med andre tunger»

I Bibelen leser vi om menn og kvinner som fikk evnen til å snakke språk som de aldri hadde lært. Dette skjedde først i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt., noen uker etter Jesu Kristi død. Den dagen ble omkring 120 av Jesu disipler «fylt med hellig ånd og begynte å tale med andre tunger». Besøkende fra andre land «ble forvirret, for hver enkelt hørte dem tale på hans eget språk». – Apostlenes gjerninger 1:15; 2:1–6.

Bibelen nevner andre tidlige etterfølgere av Jesus som fikk denne bemerkelsesverdige evnen. Apostelen Paulus, for eksempel, fikk kraft av den hellige ånd til å tale i flere tunger. (Apostlenes gjerninger 19:6; 1. Korinter 12:10, 28; 14:18) Men når noen fikk den hellige ånds gave, tjente det alltid et godt formål. Så hvilket formål tjente tungetalen i bibelsk tid?

Et tegn på Guds støtte

Da Paulus skrev til de kristne i byen Korint, hvor det var noen som tydeligvis talte i tunger, forklarte han at «tungene er . . . et tegn . . . for de ikke-troende». (1. Korinter 14:22) Så evnen til å tale i tunger var i tillegg til andre mirakuløse evner et tegn for de tilstedeværende på at den nylig opprettede menigheten hadde Guds godkjennelse og  støtte. De mirakuløse gavene var som en veiviser som viste hvor sannhetssøkende mennesker nå skulle gå for å finne Guds utvalgte folk.

Det er verdt å merke seg at Bibelen ikke sier at Jesus eller noen av profetene i førkristen tid på mirakuløst vis snakket språk som de ikke kunne fra før. Så den gave å tale i tunger som Jesu disipler fikk, tjente tydeligvis et annet formål.

Et redskap for å utbre det gode budskap

Tidlig i sin tjeneste påla Jesus sine disipler at de bare skulle forkynne det gode budskap om Riket for jøder. (Matteus 10:6; 15:24) Som følge av det forkynte disiplene stort sett i områder hvor det hovedsakelig bodde jøder. Men dette skulle snart forandre seg.

Kort tid etter sin død i år 33 evt. sa den oppstandne Jesus til sine etterfølgere: «Gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» Han sa også til sine etterfølgere at de skulle være vitner om ham «til den fjerneste del av jorden». (Matteus 28:19; Apostlenes gjerninger 1:8) Når de skulle forkynne det gode budskap i en slik utstrekning, måtte de benytte flere språk enn hebraisk.

Mange av disse første disiplene var imidlertid «ulærde og alminnelige mennesker». (Apostlenes gjerninger 4:13) Hvordan skulle de så klare å forkynne i fjerne land hvor folk snakket språk som de kanskje aldri hadde hørt om, og langt mindre lært? Den hellige ånd gav noen av disse ivrige forkynnerne den mirakuløse gave å tale på språk som de aldri hadde lært.

Tungetalen tjente altså to viktige formål. For det første utgjorde den et tegn på at de hadde Guds støtte. For det andre var den et effektivt redskap som de første kristne kunne bruke for å fullføre sitt forkynnelsesoppdrag på mange språk. Har den tungetalen som foregår i mange trossamfunn i dag, slike formål?

Tungetale i dag – et tegn på Guds støtte?

Hvor ville du ha plassert en veiviser for at den skulle være til nytte for flest mulig i nærmiljøet? Inne i en liten bygning? Naturligvis ikke! Beretningen om det som skjedde på pinsedagen, viser at det var en ’mengde’ av de forbipasserende som la merke til det tegnet som disiplenes mirakuløse tungetale utgjorde. Som følge av det «ble omkring tre tusen sjeler lagt til» den kristne menighet den dagen! (Apostlenes gjerninger 2:5, 6, 41) Hvordan kan tungetale være et tydelig tegn for en mengde ikke-troende i dag hvis dette er noe som foregår inne i en bygning?

Guds Ord omtaler «utukt» og andre av «kjødets gjerninger» som noe som motstår den hellige ånds virksomhet, og legger til at ’de som praktiserer slike ting, ikke skal arve Guds rike’. (Galaterne 5:17–21) Hvis du ser at noen som har en tvilsom moral, snakker i tunger, tenker du kanskje med rette: «Ville det ikke være inkonsekvent – ja villedende – om Guds hellige ånd skulle bli utgytt over personer som har en oppførsel som Guds eget Ord fordømmer?» Det ville være som å sette opp en veiviser som leder trafikken i feil retning.

Tungetale i dag – et redskap for å utbre det gode budskap?

Hva med det andre formålet med den tungetalen som foregikk i det første århundre? Er den tungetalen som praktiseres i enkelte trossamfunn i dag, en hjelp til å forkynne det gode budskap for mennesker som snakker andre språk? Husk at de som var i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt., kom fra mange land, og de forstod de språkene som disiplene snakket på mirakuløst vis. Men de  som taler i tunger i dag, snakker vanligvis på et språk som er uforståelig for enhver tilhører.

Det er tydelig at vår tids tungetale er svært forskjellig fra den hellige ånds gave som ble gitt Jesu første etterfølgere. Det finnes faktisk ingen pålitelig beretning om noen som har fått den samme mirakuløse gaven etter apostlenes død. Dette er ikke overraskende for dem som leser Bibelen. Apostelen Paulus forutsa om de mirakuløse gavene, deriblant den gave å tale i tunger: «De [skal] opphøre.» (1. Korinter 13:8) Hvordan kan en så finne ut hvem som har den hellige ånd i dag?

Hvem viser at de har den hellige ånd?

Jesus visste godt at tungetalen skulle opphøre relativt raskt etter at den kristne menighet var dannet. Kort tid før Jesus døde, nevnte han et tegn som skulle identifisere hans sanne etterfølgere. Han sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13:35) I det samme verset i Guds Ord hvor det blir forutsagt at de mirakuløse gavene til slutt skulle opphøre, sies det: «Kjærligheten faller aldri bort.» – 1. Korinter 13:8.

Kjærlighet er den av de ni sidene ved Guds hellige ånds «frukt» som blir nevnt først. (Galaterne 5:22, 23) Så de som virkelig har Guds ånd – og følgelig også Guds støtte – viser hverandre ekte kjærlighet. Fred er den tredje siden ved åndens frukt. De som i dag har den hellige ånd, fremmer fred ved at de oppriktig bestreber seg på å bekjempe trangsynthet, rasisme og vold.

Husk også den profetien Jesus kom med i Apostlenes gjerninger 1:8. Han forutsa at hans disipler skulle få kraft til å være vitner om ham «til den fjerneste del av jorden». Jesus antydet også at dette arbeidet skulle fortsette «inntil verdens ende». (Matteus 28:20, NO 1978/85) Dette internasjonale forkynnelsesarbeidet skulle fortsette å være et kjennetegn på dem som virkelig får kraft av den hellige ånd.

Hva mener du? Blant hvilken gruppe mennesker synes du den hellige ånd gjør seg gjeldende i dag? Hvem frambringer åndens frukt – særlig kjærlighet og fred – i den grad at de blir straffet av myndighetene fordi de over hele verden nekter å gå i krig? (Jesaja 2:4) Hvem bestreber seg på å unngå kjødets gjerninger, for eksempel seksuell umoral, og til og med fjerner fra sin midte dem som uten å angre fortsetter å praktisere slike gjerninger? (1. Korinter 5:11–13) Hvem forkynner verden over det gode budskap om at Guds rike er menneskenes eneste håp? – Matteus 24:14.

Utgiverne av dette bladet nøler ikke med å si at Jehovas vitner passer til Bibelens beskrivelse av det folket som har den hellige ånd. Hvorfor ikke bli bedre kjent med dem og selv finne ut om de virkelig har Guds støtte?