Jeg er født i Moundsville, en rolig by ved elven Ohio i den nordlige delen av West Virginia. Jeg var nummer to i rekken av fire barn. Tre av oss var gutter, og det var sjelden et kjedelig øyeblikk hjemme hos oss. Foreldrene mine var hardtarbeidende og rettskafne og var glad i mennesker. Vi hadde ikke mye materielt sett, men vi hadde alltid det vi trengte. Som Jehovas vitner gjorde foreldrene mine sitt beste for å lære oss bibelske prinsipper da vi var små.

Men allerede før jeg kom i tenårene, begynte hjertet mitt å bli lokket bort fra det jeg hadde lært. Jeg tvilte på at det kunne være meningsfylt og givende å leve i samsvar med Bibelens prinsipper. Jeg resonnerte som så at absolutt frihet var den eneste veien til sann lykke. Det gikk ikke lang tid før jeg sluttet å gå på kristne møter. To av søsknene mine gjorde som jeg og slo inn på den samme opprørske kursen. Foreldrene våre gjorde alt de kunne for å prøve å hjelpe oss, men vi avviste alle deres forsøk i den retningen.

Jeg forstod ikke at den såkalte friheten jeg ønsket meg, ville føre til at jeg ble fanget i avhengighetens klør. En dag da jeg var på vei hjem fra skolen, var det en kamerat som tilbød meg en sigarett. Jeg tok imot den. Fra den dagen av sa jeg ja til mange andre nedbrytende ting. Etter hvert misbrukte jeg alkohol og narkotika og levde et umoralsk liv. De neste årene eksperimenterte jeg med stadig hardere stoffer og ble slave av mange av dem. Jeg ble dratt dypere og dypere ned i en spiral av avhengighet, og jeg begynte å selge narkotika for å kunne opprettholde livsstilen min.

Uansett hvor mye jeg forsøkte å ignorere samvittigheten min, minnet den meg med jevne mellomrom om at den måten jeg levde på, var gal. Men jeg følte at siden skaden allerede var skjedd, var det ikke noen vei tilbake. Selv om jeg var omgitt av mennesker på fester og konserter, følte jeg meg ofte alene og nedtrykt. Fra tid til annen tenkte jeg på hvor snille og ordentlige foreldrene mine er, og lurte på hvordan jeg hadde kunnet forville meg så langt bort fra det jeg hadde lært hjemme.

: Selv om jeg hadde mistet troen på at jeg kunne forandre meg, var det andre som ikke hadde gitt meg opp. I år 2000 inviterte foreldrene mine meg til et områdestevne som Jehovas vitner holdt. Jeg ble nølende med på stevnet. Overraskende nok ble de to søsknene mine som hadde valgt samme kurs som meg, også med på stevnet.

Mens jeg var på stevnet, kom jeg på at jeg hadde vært på en rockekonsert på det samme stedet omkring et år tidligere. Kontrasten mellom disse to begivenhetene gjorde dypt inntrykk på meg. På konserten lå det søppel overalt, og luften var tett av sigarettrøyk. De fleste på konserten var ikke særlig hyggelige, og budskapet i musikken var nedbrytende. Men på stevnet var jeg omgitt av mennesker som var virkelig lykkelige, og som tok hjertelig imot meg, selv om jeg ikke hadde sett dem på flere år. Stedet var rent, og det som ble framholdt, var et håpets budskap. Da jeg så de positive virkningene sannheten fra Bibelen har, fikk det meg til å lure på hvordan jeg noen gang hadde kunnet forlate den! – Jesaja 48:17, 18.

Like etter stevnet bestemte jeg meg for å vende tilbake til den kristne menighet. Søsknene mine, som stevnet også hadde gjort dypt inntrykk på, gjorde det samme. Vi tok alle tre imot tilbudet om et personlig bibelstudium.

Et skriftsted som gjorde spesielt inntrykk på meg, var Jakob 4:8, der det står: «Nærm dere Gud, og han skal nærme seg dere.» Jeg skjønte at hvis jeg ønsket å nærme meg Gud, måtte jeg rydde opp i livet mitt. Noe av det jeg måtte gjøre, var å slutte å bruke tobakk og å misbruke alkohol og narkotika. – 2. Korinter 7:1.

Jeg kuttet ut de gamle vennene mine og erstattet dem med nye, som jeg fant blant Jehovas vitner. En kristen eldste som studerte Bibelen med meg, hjalp meg spesielt mye. Han ringte meg regelmessig og stakk ofte innom for å se hvordan jeg hadde det. Den dag i dag er han en av mine nærmeste venner.

Våren 2001 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Gud. Det samme ble de to søsknene mine. Det er vanskelig å beskrive hvor glade foreldrene mine og den trofaste lillebroren min var da familien vår omsider var gjenforent i tilbedelsen av Jehova.

En gang så jeg på Bibelens prinsipper som altfor strenge, men nå synes jeg at de er til uvurderlig beskyttelse. Bibelen gav meg styrke til å slutte å bruke og selge narkotika og til å bli en nyttig samfunnsborger.

Jeg har det privilegium å være en del av et verdensomfattende brorskap av mennesker som tilber Jehova Gud. Disse menneskene viser hverandre sann kjærlighet, og de er forent i tjenesten for Gud. (Johannes 13:34, 35) Gjennom dette brorskapet har jeg også fått en helt spesiell gave – min kone, Adrianne, som jeg er veldig glad i, og som betyr utrolig mye for meg. Det gir oss stor glede å tjene vår Skaper sammen.

I stedet for å følge en selvisk kurs i livet utfører jeg nå frivillig arbeid som heltidsforkynner og lærer mennesker hvordan også de kan få et bedre liv ved å følge Guds Ord. Dette arbeidet har gitt meg større glede enn noe annet. Jeg kan med sterk overbevisning si at Bibelen har forandret mitt liv. Jeg har endelig funnet sann frihet.