«HVA er sannhet?» Det var det spørsmålet Pontius Pilatus, en romersk stattholder i Judea i det første århundre, stilte Jesus, som stod tiltalt framfor ham. (Johannes 18:38) Men Pilatus var egentlig ikke interessert i sannheten. Spørsmålet bare avslørte den skeptiske eller kyniske holdningen han hadde. For Pilatus var sannheten øyensynlig det han kanskje hadde valgt eller hadde lært å tro på, og han mente etter alt å dømme at det var umulig å fastslå hva som er sannhet. Den samme holdningen har mange i dag.

Kirkegjengere i 1500-tallets Europa stod overfor et dilemma når det gjaldt hva de skulle tro var sannhet. De var oppdratt til å tro på pavens overhøyhet og andre av kirkens læresetninger, men nå ble de konfrontert med nye tanker gjennom reformasjonen, som feide over Europa på den tiden. Hva skulle de tro på? Hvordan skulle de kunne avgjøre hva som er sannhet?

På den tiden var det, blant mange andre, tre menn som var fast bestemt på å finne sannheten. * Hvordan gikk de fram for å finne ut hva som var sant, og hva som var falskt? Og hva kom de fram til? Det skal vi nå se på.

Wolfgang Capito var en ung mann med en sterk religiøs overbevisning. Han studerte medisin, jus og teologi og ble sogneprest i 1512 og deretter kapellan for erkebiskopen av Mainz.

Til å begynne med forsøkte Capito å dempe gløden hos reformatorer som forkynte et budskap som var i strid med katolske dogmer. Men snart ble han selv en talsmann for reformer. Hva gjorde han? Når han ble konfrontert med forskjellige læresetninger, mente han at «den beste kilden å bruke som grunnlag for å vurdere det som ble forkynt, var Bibelen, for den alene var sikker», skriver historikeren James M. Kittelson. Slik kom Capito fram til at kirkens transsubstansiasjonslære og det å vise ærbødighet for helgener var ubibelsk. (Se rammen « Se om disse ting forholdt seg slik».) I 1523 forlot han den fremtredende stillingen hos erkebiskopen og bosatte seg i Strasbourg, som var et senter for religiøse reformer på den tiden.

Capitos hjem i Strasbourg ble et møtested for religiøse dissentere, som uten tvil diskuterte  mange religiøse spørsmål og bibelske emner. Noen reformatorer støttet fortsatt aktivt læren om en treenig gud, men ifølge boken The Radical Reformation gjenspeilte Capitos skrifter «forbehold når det gjaldt treenighetslæren». Hvorfor? Det gjorde inntrykk på Capito å se hvordan den spanske teologen Michel Servet henviste til skriftsteder for å motbevise treenighetslæren. *

Det kunne være livsfarlig å forkaste treenighetslæren, så Capito var forsiktig med å gi åpent uttrykk for sine synspunkter. Det han skrev, tyder imidlertid på at han selv hadde satt spørsmålstegn ved denne læren allerede før han traff Servet. En katolsk prest skrev senere at Capito og hans medarbeidere «fortsatte å diskutere religionens mest uutgrunnelige mysterier privat», og at de «forkastet den aller helligste treenighets mysterium». Hundre år senere ble Capito nevnt som nummer én blant framstående antitrinitariske skribenter.

Capito mente at Bibelen var kilden til sannhet. «La Bibelen og Kristi lov alltid være enerådende i teologien», sa han. Ifølge Kittelson holdt Capito fast ved «at de skolastiske teologenes største feiltrinn var at de satte Skriften til side».

En annen som hadde et slikt oppriktig ønske om å lære sannheten ut fra Guds Ord, var Martin Cellarius (også kjent som Martin Borrhaus), en ung mann som bodde hos Capito i 1526.

Cellarius, som var født i 1499, studerte ivrig teologi og filosofi og fikk en lærerpost i Wittenberg i Tyskland. Wittenberg var jo reformasjonens vugge, så Cellarius ble snart kjent med Martin Luther og andre som ønsket å reformere kirkens lære. Hvordan kunne Cellarius skjelne mellom det som bare var menneskers oppfatninger, og det som var den bibelske sannhet?

Ifølge boken Teaching the Reformation mente Cellarius at den rette forståelse er et resultat «av flittig bibellesning, av stadige sammenligninger av skriftsteder og av bønn sammen med anger». Hva kom Cellarius fram til når han undersøkte Bibelen?

I juli 1527 offentliggjorde Cellarius resultatene av sine undersøkelser i en bok som het De operibus Dei (Om Guds gjerninger). Han skrev at den katolske kirkes sakramenter, deriblant nattverden, som transsubstansiasjonen er knyttet til, var av rent symbolsk karakter. Professor Robin Barnes skriver at Cellarius’ bok også «inneholdt en tolkning av bibelske profetier om en kommende periode med generell elendighet og lidelse som skulle bli fulgt av universell renselse». – 2. Peter 3:10–13.

Cellarius’ korte bemerkninger om Jesu Kristi natur var spesielt interessante. Selv om Cellarius ikke direkte motsa treenighetslæren, skilte han mellom den «Himmelske Far» og «hans Sønn Jesus Kristus» og skrev at Jesus var én av Den Allmektige Guds mange guder og sønner. – Johannes 10:34, 35.

Robert Wallace skrev i sin bok Antitrinitarian Biography (1850) at Cellarius’ skrifter ikke holdt seg til den versjonen av treenighetslæren som i det store og hele ble regnet som korrekt på 1500-tallet. * Flere kommentatorer trekker derfor den slutning at Cellarius må ha forkastet  treenighetslæren. Han er blitt omtalt som et redskap i Guds hånd når det gjaldt å «innprente kunnskap om den sanne Gud og Kristus».

Omkring 1527 bodde også teologen Johann Campanus i Wittenberg. Han ble regnet som en av datidens fremste lærde. Selv om han befant seg i sentrum for religiøse reformer, kom han til at Luthers lære ikke holdt mål. Hvorfor ikke?

Campanus hadde innvendinger mot både transsubstansiasjonslæren og konsubstansiasjonslæren. * Forfatteren André Séguenny forteller hva Campanus trodde: «Brødet som substans vil alltid være brød, men som nattverdsbrød symboliserer det Kristi kjød.» Under religionssamtalene i Marburg i 1529, et møte som ble holdt for å drøfte nettopp disse spørsmålene, fikk Campanus ikke lov til å fortelle hva han hadde lært ut fra Bibelen. Fra da av ville de andre reformatorene i Wittenberg ikke ha noe med ham å gjøre.

Reformatorene ble spesielt oppbrakt over Campanus’ trosoppfatninger når det gjaldt Faderen, Sønnen og den hellige ånd. I boken Restitution, som Campanus utgav i 1532, framholdt han at Jesus og hans Far er to atskilte personer. Han forklarte at Faderen og Sønnen «er ett» bare på samme måte som mann og kone sies å være «ett kjød» – forent, men likevel to personer. (Johannes 10:30; Matteus 19:5) Campanus påpekte at Bibelen bruker den samme illustrasjonen for å vise at Faderen har myndighet over Sønnen: «En kvinnes hode er mannen; og Kristi hode er Gud.» – 1. Korinter 11:3.

Hva med den hellige ånd? Igjen viste Campanus til Bibelen. Han skrev: «Det finnes ingen skriftsteder som støtter den tanke at Den Hellige Ånd er den tredje personen . . . Guds ånd settes i forbindelse med virksomhet; Gud tilrettelegger og utfører alle ting gjennom sin åndelige kraft og virksomhet.» – 1. Mosebok 1:2.

Luther kalte Campanus en gudsbespotter og en fiende av Guds Sønn. En annen reformator forlangte at Campanus ble henrettet. Men Campanus lot seg ikke skremme. I boken The Radical Reformation står det at «Campanus var overbevist om at tapet av denne opprinnelig apostoliske og bibelske forståelsen når det gjaldt Guds natur og mannen, var årsaken til Kirkens fall».

Campanus hadde aldri til hensikt å organisere en religiøs gruppe. Han sa at han forgjeves hadde søkt å finne sannheten «blant sektene og alle kjetterne». Så han håpet at den katolske kirke ved hjelp av en åndelig gjenopprettelse ville gjeninnføre den sanne kristne lære. Men til slutt ble han arrestert av katolske myndigheter, og det er mulig at han satt opptil 20 år i fengsel. Historikerne mener at han døde omkring 1575.

Ved sitt iherdige studium av Bibelen klarte Capito, Cellarius, Campanus og andre å skille sannhet fra løgn. Riktignok var ikke alle de konklusjonene disse sannhetssøkende mennene kom til, fullstendig i harmoni med Bibelen. Men disse mennene gransket ydmykt Guds Ord og verdsatte høyt den sannheten de fant.

Apostelen Paulus kom med denne oppfordringen: «Forviss dere om alle ting; hold fast ved det som er godt.» (1. Tessaloniker 5:21) For å hjelpe dem som søker å finne sannheten, har Jehovas vitner utgitt en bok som har tittelen Hva er det Bibelen egentlig lærer?