Den hellige ånd er Guds kraft i virksomhet. (Mika 3:8; Lukas 1:35) Gud sender ut sin ånd ved at han retter sin energi mot et hvilket som helst sted for å gjennomføre sin vilje. – Salme 104:30; 139:7.

 Ordet «ånd» i Bibelen er oversatt fra det hebraiske ordet rụach og det greske ordet pneuma. I de fleste tilfellene sikter disse ordene til Guds virksomme kraft, altså hans hellige ånd. (1. Mosebok 1:2) Men Bibelen bruker disse ordene i andre betydninger også:

•   Pust eller ånde. – Habakkuk 2:19; Åpenbaringen 13:15.

•   Vind. – 1. Mosebok 8:1; Johannes 3:8.

•   Den livskraften som finnes i levende skapninger. – Job 34:14, 15.

•   En persons karakter eller innstilling. – 4. Mosebok 14:24.

•   Åndepersoner, deriblant Gud og englene. – 1. Kongebok 22:21; Johannes 4:24.

 Disse betydningene har det til felles at de beskriver noe som er usynlig for mennesker, men som har synlige virkninger. «I likhet med vinden» er Guds ånd «usynlig, immateriell og kraftfull». – An Expository Dictionary of New Testament Words av W.E. Vine.

 Bibelen omtaler også Guds hellige ånd som hans ‘hender’ og som hans ‘fingrer’. (Salme 8:3; 19:1; Lukas 11:20; jevnfør Matteus 12:28.) På samme måte som en håndverker bruker hendene og fingrene sine når han arbeider, har Gud brukt sin ånd til å frambringe slike ting som:

•   Universet. – Salme 33:6; Jesaja 66:1, 2.

•   Bibelen. – 2. Peter 1:20, 21.

•   De miraklene og den iherdige forkynnelsen som hans tjenere i gammel tid utførte. – Lukas 4:18; Apostlenes gjerninger 1:8; 1. Korinter 12:4–11.

•   De gode egenskapene som preger mennesker som er lydige mot ham. – Galaterne 5:22, 23.

Den hellige ånd er ikke en person

 Ved å omtale Guds ånd som hans ‘hender’, ‘fingrer’ og «pust» viser Bibelen at den hellige ånd ikke er en person. (2. Mosebok 15:8, 10) Hendene til en håndverker kan jo ikke gjøre noe uavhengig av hjernen og resten av kroppen, og på lignende måte kan ikke Guds hellige ånd gjøre noe uavhengig av Gud. Den utretter ganske enkelt det Gud bestemmer. (Lukas 11:13) Bibelen sammenligner også Guds ånd med vann og setter den i forbindelse med slike ting som tro og kunnskap. Alle disse sammenligningene hjelper oss til å forstå at den hellige ånd ikke kan være en person. – Jesaja 44:3; Apostlenes gjerninger 6:5; 2. Korinter 6:6.

 Bibelen forteller hva Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, heter, men ikke noe sted står det at den hellige ånd har et navn. (Jesaja 42:8; Lukas 1:31) Da Stefanus, en kristen martyr, ved et mirakel fikk et syn av himmelske ting, så han bare to personer, ikke tre. Bibelen sier: «Han var full av hellig ånd og stirret inn i himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.» (Apostlenes gjerninger 7:55) Den hellige ånd var Guds kraft i virksomhet – det var den som satte Stefanus i stand til å se dette synet.

 Feiloppfatning: Den hellige ånd er en person og er en del av treenigheten, slik man får inntrykk av i 1. Johannes 5:7, 8 i noen bibeloversettelser, blant annet King James Version.

 Fakta: I 1. Johannes 5:7, 8 i King James Version er disse ordene tatt med: «For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er ett. Og det er tre som vitner på jorden.» Men forskere har kommet fram til at disse ordene ikke er skrevet av apostelen Johannes og derfor ikke hører hjemme i Bibelen. Professor Bruce M. Metzger skrev: «At disse ordene er uekte og ikke har en berettiget plass i Det nye testamente, er sikkert.» – A Textual Commentary on the Greek New Testament.

 Feiloppfatning: Bibelen personifiserer den hellige ånd, og det beviser at den er en person.

 Fakta: Det er riktig at Bibelen noen steder personifiserer den hellige ånd, men dette er ikke noe bevis for at den hellige ånd er en person. Bibelen personifiserer også visdommen, døden og synden. (Ordspråkene 1:20; Romerne 5:17, 21) Det sies for eksempel om visdommen at den har «gjerninger» og «barn», og om synden at den forleder, dreper og bevirker begjærlighet. – Matteus 11:19; Lukas 7:35; Romerne 7:8, 11.

 Jesus personifiserte på lignende måte den hellige ånd ved å omtale den som en hjelper som skulle gi vitnesbyrd, lede, tale, høre, forkynne og herliggjøre. Da apostelen Johannes gjengav det Jesus hadde sagt, brukte han personlige pronomener i hankjønn, «han» og «ham», da han omtalte denne «hjelperen». (Johannes 16:7–15) Men det gjorde han fordi det greske ordet for «hjelper» (parạkletos) er et hankjønnsord og krever hankjønnspronomen ifølge greske grammatikkregler. Da Johannes omtalte den hellige ånd ved hjelp av intetkjønnsordet pneuma, gikk han videre med det upersonlige pronomenet «den». – Johannes 14:16, 17.

 Feiloppfatning: Dåp i den hellige ånds navn beviser at den hellige ånd er en person.

 Fakta: Bibelen bruker av og til ordet «navn» i betydningen makt eller myndighet. (5. Mosebok 18:5, 19–22; Ester 8:10) Det kan brukes på samme måte i dag. Man kan for eksempel si at noe blir gjort «i lovens navn», men det betyr naturligvis ikke at loven er en person. En person som blir døpt i «den hellige ånds navn», forstår og godtar at den hellige ånd er Guds virksomme kraft, og at Gud bruker den til å gjennomføre sin vilje. – Matteus 28:19.

 Feiloppfatning: Jesu apostler og de andre disiplene i det første århundre trodde at den hellige ånd var en person.

 Fakta: Verken Bibelen eller historien støtter den oppfatningen. Encyclopædia Britannica sier: «Definisjonen av Den hellige ånd som en egen guddommelig Person ... ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel i år 381.» Dette var over 250 år etter at den siste av apostlene hadde dødd.